Deeper Smart Fishfinder er et produkt de fleste fiskere vil ha god nytte av på et eller annet tidspunkt, og det er det ganske mange grunner til.

Av: Endre Hopland

Portable ekkolodd finnes det mange av på markedet, og det er også rikelig med meninger om disse. Slett ikke alle har- eller kommer noen gang til å ha livets rett i lengden, men den trådløse og bluetooth-styrte Deeper Smart Fishfinder, og ikke minst dens tilhørende applikasjon, har alle forutsetninger for å bli fast inventar i mange fiskevesker og på mange smarttelefoner i lang tid fremover. Grunnen til dette er sammensatt.

For det første fungerer ekkoloddkulen Deeper veldig bra til sitt bruk. En må selvsagt ta den for det den er, nemlig et rimelig lodd beregnet for relativt grunne områder. Om en vil ha gode tegninger av bunnformasjonene i Norskerenna eller Sognefjorden, er det ikke Deeperen du går til anskaffelse av. Fisker en derimot grunnere, nærmere bestemt ned mot maksimalt 40 meter, vil du komme langt med den vesle, svarte kulen.

Det som først og fremst gjør dette portable ekkoloddet så bra, er at det er tilnærmet idiotsikkert i bruk. Etter at du har lastet ned applikasjonen på smarttelefonen eller paden din, og slått på bluetooth, er det nemlig bare å passe på at de to delene kulen består av er godt skrudd sammen. Når de er det, er det bare å få loddet i vannet, og så er du i gang. De fleste telefoner og pader vil automatisk synkroniseres med det flytende ekkoloddet, og dersom de ikke gjør det er det bare til å søke den opp i enheten sine innstillinger. Merk at det bare er mulig å få kontakt med Deeperen når den ligger og flyter vann eller står på lading. Kulen skal ikke senkes under overflaten.

Koblingen mellom telefon eller pad og selve loddet, går altså via bluetooth. Dette fungerer stort sett smertefritt de fleste steder, men dersom du fisker på et sted med mye vegetasjon, eller har skjerm og lodd for langt fra hverandre, kan det by på problemer. Ifølge leverandøren skal bluetoothsignalet kunne gå så langt som 50 meter, men i praksis kanskje dette litt optimistisk. Hva som er realistisk vil nok variere fra telefon til telefon, men under våre tester ble det trøbbel med kontakten da avstanden oversteg 20 meter. Bluetooth-teknologien skal likevel kunne fungere på opptil 50 meters avstand, så under de rette forholdene går sikkert ting seg til.

Med dette i bakhodet er vår konklusjon at Deeper Smart Fishfinder nok passer aller best til isfiske, bryggefiske eller båtfiske, men også som et redskap for å kunne kartlegge bunnforholdene noen meter utenfor stedet du fisker fra. Hvordan du vil bruke loddet blir selvsagt en smaksak, men det passer i alle fall perfekt hengende over ripen under båtfiske på grunnere vann, i både sjø og ferskvann. Da trenger du i realiteten bare et tau eller en snørebit som du fester i en av de tilhørende skruene. Skal du derimot bruke loddet fra land, gjør du dette best ved å feste det i en rigget fiskestang. På denne måten kan du kaste Deeper-kulen ut og sveive den inn igjen.

I praktisk bruk fungerer loddet ypperlig så lenge du har bluetooth-kontakt. Den tilhørende applikasjonen er lagt opp slik at alle skal kunne bruke den, og uten at du trenger å endre på forhåndsinnstillingene, tegner loddet kjapt bunnformasjoner og finner fisk. Du kan også selv stille inn loddets følsomhet og radiusen det skal hente informasjon fra, noe som kommer særlig godt med under fiske på veldig grunt vann med mye vegetasjon.

Under vår første test viste loddet at det var mye fisk foran oss med det samme. Det hele virket litt snodig, og vi tenkte at det nok var noe galt med innstillingene, men loddet viste seg å ha rett. Like foran beina våre stod det nemlig en stor stim med småsei. Også litt lenger ute fant loddet fisk. Denne gangen var de færre og stod langs bunn. Dette viste seg å være hvitting.

Deeper Fish Finder gjorde umiddelbart et godt inntrykk, for det at loddet tegner gode bunnformasjoner og faktisk finner fisk, er egentlig alt en kan ønske seg av et portabelt ekkolodd til et par høvdinger. Det som likevel gjør Deeper til noe litt ekstra, er den nevnte applikasjonen drives av. Det er nemlig slett ikke bare de fysiske tegningene fra loddet denne håndterer.

Appen har også kalender med anbefalte fiskedager, basert på månefasene der du fisker. Den har kamera, automatisk værmelding, kart og en historikklogg, i tillegg til muligheten for å gjøre egne notater. Under innstillinger kan en variere loddets sensitivitet, samt benytte seg av offline-kart, tilpasse loddbruken til is- eller båtfiske og velge om en vil se dybden i fot eller meter. For å nevne noe. En annen smart funksjon er simulatoren du kan kjøre før du begynner å bruke loddet. Denne gir deg en god pekepinn på hva du faktisk skal se etter når det gjelder.

1 of 14

Vi har testet Deeper Fish Finder i både ferskvann og saltvann, fra land, båt og is, og inntrykket vi sitter igjen med er nesten utelukkende positivt. Deeperen vil aldri kunne konkurrere med god elektronikk som er montert i båter, men til sitt bruk, og for en sum de fleste som legger litt i hobbyen sin kan ha råd til (veil: 1995,-), er dette mye moro for pengene. Bli heller ikke overrasket om Deeper Fish Finder faktisk hjelper deg å fange mer fisk.

The post Smart ekkolodd og fiffig applikasjon appeared first on Hooked.

Det er alltid fint å se at produsentene vi kjøper leketøyet vårt fra legger ned tid (og penger) i å utvikle leketøyene ytterligere, og Navico skal ha kudos for å ha laget et verktøy som er både enkelt i bruk og som utvilsomt kan berike ditt fiske og gi deg mer fisk i båten. Skepsisen jeg hadde i de to første artiklene er snudd, IG er blitt et bra alternativ for deg som ikke bryr deg så mye om hvordan kartet lages, som du bryr deg om å fiske med det. Derfor blir det en mer grundig test og gjennomgang av funksjonene i denne artikkelen.

Hvis du ikke vil lese en lang og detaljert artikkel, kan du få oppsummeringen med en gang:

IG er et glimrende verktøy for å lage egne dybdekart, uten å bruke tid på å tegne omriss eller sette seg inn i hvordan tyngre kartprogrammer virker. Så hvis du har en kompatibel enhet, er villig til å betale 99 USD i året og vil ha en løsning som gir greie kart kjapt og enkelt, er dette løsningen for deg.

Generell info:

IG en skytjeneste, i motsetning til programmer som må installeres på din PC. Du behøver med andre ord ikke å laste ned hele programvaren til din PC, men laster i stedet sonarloggene dine opp til IG-serveren, som så genererer et kart for deg. Det eneste som må installeres på din PC er et lite program som står for selve opplastingen til IG-serveren. Du får kjøpt IG via Insight Store, hvor du også kan kjøpe flere av Navicos øvrige produkter som Insight Planner (kart og turplanlegger for bruk på PC) og kart for Lowrance, Simrad og B&G.

Priser og funksjoner:

IG finnes i to versjoner, en som er gratis og en som koster 99 USD per år. Versjonen som er gratis, gir deg mulighet til å se på hver enkelt av sonarloggene dine med SonarViewer (en avspilling av sonarloggen din, omtrent slik du ser den på ekkoloddet ditt mens du fisker), dybder i sonarfilen og litt andre småting.

Men det er betalversjonen som er den virkelig spennende delen. Den lar deg slå sammen flere sonarlogger til en stor sonarlogg, og lage kart av dette. Kartet kan sees på din PC, og lastes ned på en minnebrikke, slik at du kan bruke kartet på din Lowrance/Simrad/B&G-enhet i båten. Forhåpentligvis kommer IG med en oppdatering som gjør den kompatibel med Apple også etter hvert.

IG er eid av Navico, som også eier Lowrance, Simrad og B&G. Det er derfor naturlig at tjenesten kun kan benyttes av eiere av kartplottere fra disse merkene. Grovt sett er det Simrad NSS-serien, de nyeste Elite-modellene (5 og 7) Lowrance HDS Gen 2 og Lowrance HDS Touch som er kompatibel med tjenesten. Du får enheter som kan brukes med IG fra rundt 6000 kroner. Enhetene må ha den siste softwareoppdateringen, og siste versjon av dette finner du HER. Se nettsiden: HER for fullstendig liste over kompatible enheter.

Det kan være verd å nevne at du kan bruke andre enheter til selve datafangsten, jeg har selv brukt en HDS 8 Gen 1 sammen med en HDS 5 Gen 2. Men det ferdige kartet vil kun fungere i enhetene over, det ferdige kartet har (dessverre) en form for kodelås som krever en nøkkel som kun finnes i disse enhetene. Årsaken til dette er sannsynligvis at man ønsker å unngå kjøp og salg av de ferdige kartene, derfor låses kartene til akkurat din enhet. Du kan dog registrere inntil fire enheter i IG, så hvis du vil bruke kartene på inntil fire enheter, og disse ellers er kompatible, er dette uansett ikke noe problem.

Hvordan skaffe dybdedata?

For å lage kart med IG (og alle andre tilsvarende programmer og tjenester) må du ha dybdedata fra området du vil lage kart over. I Navicos verden kalles dette en sonarlogg, og er altså en lang liste med dybdemålinger fra ekkoloddet kombinert med posisjonsdata fra GPS-en i kombienheten din. For å sanke inn disse dataene må du altså enten ha en kombinasjonsenhet eller ett ekkolodd og en GPS koblet sammen så en av enhetene kan lage en sonarlogg. Et eksempel på dette kan være å koble sammen en HDS 5x med en HDS 5m med ethernetkabel og lagre sonarfilen i HDS 5m-enheten.

IG har følgende hastighetsbegrensninger, høyere fart enn dette gjør at at IG ikke vil generere kart der du har kjørt fortere enn grensene:

• Bunntype – 6 mph/ 5,2 knop
• Vegetasjonsbelter- 12 mph/ 10,4 knop
• Dybdekart- 20 mph/ 17,4 knop

Vi kommer tilbake til hva disse variantene av kart er om litt.

Hvordan har jeg testet:

Jeg har en lisens på nettsiden til Insight Store. Her har jeg registrert min HDS 5 Gen 2, lastet opp cirka 200 sonarfiler (Tyrifjorden, Steinsfjorden og diverse andre), redigert kartene og lagt det over på en 8GB SD-minnebrikke for bruk i HDS-en min.

Selve kjøpsprosessen er veldig enkel og grei med et kredittkort, og du får en kvitteringsmail kun få sekunder etter at du har handlet. For å komme i gang må du registrere enheten du skal bruke, i mitt tilfelle en Lowrance HDS 5 Gen 2, med serienummer og Innholds ID. (Se den røde boksen på skjermbildet under). Dersom du Ikke har siste utgave av software, kan det hende at du ikke har noe ved «Innhold ID», da må du oppdatere enheten din før du går videre. Du får ikke laget kart hvis ikke du har disse opplysningene.

Neste steg er å laste ned programmet som gjør at du kan laste opp sonarfiler, Genesis Upload Tool. Med programmet på plass, er du klar til å laste opp dine første sonarfiler. Jeg har skrevet en artikkel om hvordan du tar opp sonarfiler, den finner du HER, eller så kan du lese bruksanvisningen til enheten din eller bruksanvisningen til IG. Merk at du bør ha et minnekort i enheten din der du lagrer sonarloggen direkte, og at du bør logge alle kanaler. Jeg har også skrevet litt om gjennomføringen av selve datafangsten, altså hvordan du skal/ kan kjøre båten din for best kvalitet på dataene til kartet ditt. Den artikkelen finner du HER. Artikkelen er skrevet med tanke på et annet kartprogram, men prinsippet er det samme.

Start Insight Genesis Upload Tool, da får du opp bildet under. Trykk på «Select Files» og søk deg frem til der du har lagret sonarloggene dine. Når du har funnet sonarfilene du har lagret på PC-en din (de er i et format som slutter med filnavnene .slg eller .sl2), kan du huke av «Keep Private» (rød ring på bildet under) om du ønsker å holde filene for deg selv, altså at de ikke skal kunne brukes av Navico. Til slutt er det bare å trykke «Upload» og ta en kopp kaffe mens filene lastes opp til IG sin server. For hver fil som lastes opp mottar du en mail på mailadressen du har registrert brukeren din på, men du kan også følge med på opplastingsprogrammet, det viser en grønn V ved filen når filen er lastet opp. Ikke lukk programmet før det er ferdig.

Den grønne sirkelen på bildet over viser statusene for filene du har lastet opp. Når alle er lastet opp, sier den i fra hvis noen av filopplastingene ble avbrutt, for eksempel fordi du mistet internetttilkoblingen din. Dersom den sier at en eller flere filer ikke ble lastet opp, kan du skrolle deg igjennom listen med filer og finne de som ikke ble lastet opp, og prøve på nytt. I eksempelbildet mitt ble samtlige 187 filer lastet opp uten problemer. Vær obs på at denne meldingen bare gjelder selve opplastingen, den sier ikke noe om kvaliteten på sonarloggene dine, dette ser du etter at du har logget deg på IG igjen.

Med filene dine lastet opp, kan du enten gå inn på dashbordet i IG, eller følge linken i en av mailene du fikk etter opplastingen. Går du inn via IG, klikker du på Insight Genesis og så «Dashboard». Dashbordet viser deg en oversikt over hvilke vann du har lastet opp sonarlogger for:

«My Uploads» (lilla sirkel) viser vannene «dine», «Merged Uploads» (grønn sirkel) viser sammenslåtte logger og «Promo Uploads» (rød sirkel) viser noen forhåndsopplastede vann som du kan bruke som eksempler inntil du har nok sonarlogger til å lage ditt eget kart. Dessverre er ingen av eksempelvannene norske, men det kan vi sikkert får gjort noe med etterhvert)

Klikker du på et av vannene under «My Uploads» tas du videre til en ny oversikt, denne gangen en oversikt over de ulike sonarloggene du har lastet opp for akkurat dette vannet.

Til venstre i oversikten (med svart ring) kan du trykke på et kartsymbol. Dette bringer opp et bilde som gir deg en grov oversikt over hvor i vannet akkurat denne sonarloggen er fra. Litt til høyre (rød ring) finner du dato og klokkelsett for når sonarloggen ble tatt opp og helt til høyre (grønn ring) finner du «View trip» for å se på sonarloggen i detalj. «View trip» bringer deg videre til dette bildet:

«Data Offset» (svart ring) gir deg mulighet for å justere for dybde. Hvis du fisker og logger data i en innsjø med varierende vannstand, kan du justere for det med denne funksjonen ved å legge til eller trekke fra det som må til for at alle loggene dine skal ha det samme utgangspunktet. Et lite tips fra min side, er å ha et punkt i innsjøen som du alltid passerer over, feks ved båtslippen eller brygga, slik at du har et referansepunkt hvor du kan justere dybden på sonarloggene etter. Foreløpig støtter ikke IG bruk i saltvann i Norge, men dersom dette kommer på plass er det en funksjon for å justere for tidevann her. Det er kanskje vel mye forlangt, men dersom IG kunne brukt NVEs målestasjoner for vannføring (De er det flere hundre av i Norge), kunne man brukt disse for automatisk justering også i ferskvann, der NVE har målestasjoner. «Map Generation» (grønn ring) gir deg mulighet for å lage kart av den ene loggen du ser på, men dette kommer jeg tilbake til lengre ned. Du vil slå sammen loggene dine før du lager et kart, så vi ser på det først.

«Merge Trips» (rød ring i bildet over) er det neste funksjonen vi skal se nærmere på:

«Merge Trips» viser en liste over alle sonarloggene du har lastet opp for dette vannet. Poenget her er å slå sammen alle loggene dine fra ett og samme vann til en stor logg, som så blir grunnlaget for kartet ditt. Med funksjonen «Select All» (sort ring) kan du markere alle loggene dine i en fei. «Track Buffer» (grønn ring) er en ny funksjon, med denne kan du bestemme hvor langt det maksimalt skal være mellom sonarloggene dine for at IG skal beregne dybden i mellom og lage kart på bakgrunn av dette. Litt enkelt sagt gir stor buffer et pent kart som dekker store områder, mens mindre buffer gir bedre nøyaktighet som dekker et mindre område. Jeg bruker nesten alltid den maksimale bufferen (100 meter), men da må man huske på at kartet vil inneholde endel feil dybder der det er stor avstand mellom sonarloggene man har laget kartet med. Med «Merge Trips» (rød ring) slår du sammen alle loggene du har markert for sammenslåing, med den bufferen du har valgt.

IG bruker litt tid på å slå sammen alle sonarloggene. Hvor lang tid kommer an på hvor mye data det er i loggene dine. Du får en mail når alle loggene er ferdig slått sammen, så det er ingen grunn til å sitte og stirre på skjermen.

Når mailen er kommet er det på tide å se på resultatet:

Gå inn på «Merged Uploads» (grønn ring) i dashbordet, og klikk på den sjøen du vil se på (sort ring). Velg «View Trip» (rød ring). Da kommer du hit:

Du kan zoome inn og ut og bevege deg rundt i kartbildet, eller gå rett på å lage kart for din Lowrance/Simrad/B&G-enhet (grønn sirkel). Men før du hopper på å generere kartet til enheten din, kan det være greit å zoome inn og ta en kikk på kartet ditt. Du kan velge mellom tre karttyper (sort ring):

– Contours only

– Vegetation

– Bottom Composition

Contours only er det du ser på bildet over, altså et vanlig dybdekart med konturer. Dybdekonturene følger også med på de to andre variantene, men da med enten vegetasjonsbelter eller bunntype (hard/ myk) i tillegg. Husk på fartsbegrensningene jeg nevnte innledningsvis, vegetasjon og bunntype krever at du har kjørt sakte. Har du kjørt for fort for programmet, kan du ikke velge de andre typene, har du kjørt fortere enn 17,4 knop får du ikke opp dybdekonturene heller. Vær obs på at dybden i kartet oppgis i fot, forhåpentligvis kommer det en oppdatering som gjør at dybden kan vises i meter. På din HDS eller NSS vises dybden i den enheten du har valgt, for de fleste av oss betyr det meter, på Elite vises dybden kun i fot. Navico jobber med en softwareoppdatering til Elite som vil gjøre det mulig å se dybder i et IG-kart i meter også på disse enhetene.

Etter en kikk på resultatet, er neste steg «Map Generation» (sort sirkel). Det tar deg til menyen under:

Du må velge en «Target Device», her finner du den enheten du har registrert med serienummer InnholdID. «include Layer» gir deg muligheten til å velge i mellom karttypene vi så på tidligere, dvs kun dybdekonturer, vegetasjonsbelter eller bunntype. «Contour Interval» gir deg muligheten til å velge intervall mellom konturene, for eksempel om du vil ha konturer for hver meter i dybdeforskjell eller en grovere inndeling. Til slutt trykker du «Generate Map» og så må du vente et minutt eller fem før kartet er klart for å lastes ned på din PC (eller rett på en minnebrikke). Ferdigmeldingsbildet ser slik ut:

Som teksten i bildet sier, trykk på «Save» og velg lagringsplass for filen. Filen ser slik ut, navnet velger du selv:

Det er lurt å gi filen et navn som gjør at du skjønner hvilket vann den er fra, og når den ble laget. På den måten er det enklere å finne frem i de ferdige kartene dine den dagen du har flere kart, laget på ulike tidspunkter. Med EXE-filen på minnekortet, og minnekortet i en PC, dobbeltklikker du på filen og så pakker den seg ut selv.

Da er det endelig tid for å putte minnekortet i enheten din og komme seg ut i båten. Dette har jeg selvfølgelig gjort for lengst, her følger noen skjermbilder av hvordan det ferdige kartet over Tyrifjorden ser ut på min HDS, med gradvis mer zoom:

 

Det siste bildet er zoomet helt inn, du ser en skala i bildenes nedre venstre hjørne. Legg merke til at båten min står midt på en dybdekontur som sier at dybden er 26,5 meter, mens ekkoloddet viser 25,4 meters dyp. Et kart med gode (nok) data blir med andre ord ekstremt nøyaktig. Dersom man hele tiden logger sonardata og legger opp i IG, vil kartet man genererer bli stadig mer nøyaktig, det er altså bare å fortsette å logge sonardata selv om kartet dekker hele vannet ditt.

Vi koster på oss noen skjermbilder til av kartet i praktisk bruk:

Til våren kommer jeg til å gjøre noen sammenlikninger mellom kart fra IG og kart Reefmaster og Navionics. Så langt kan jeg ikke se at det er noen forskjell i kvaliteten på kartene fra IG og RM, men begge deler er uendelig mye bedre enn Navionics så lenge du har nok sonardata til å lage kart med. Med Navionics «community layer», det vil si data lagt inn av brukerne av Navionics, kan Navionics kanskje ta igjen noe av det tapte?

Avslutningsvis gjentar jeg det jeg skrev til å begynne med:

IG er et glimrende verktøy for å lage egne dybdekart, uten å bruke tid på å tegne omriss eller sette seg inn i hvordan tyngre kartprogrammer virker. Så hvis du har en kompatibel enhet, er villig til å betale 99 USD i året og vil ha en løsning som gir greie kart fort og enkelt, er dette løsningen for deg.

The post Hvordan lage ditt eget dybdekart appeared first on Hooked.

Har du noen gang irritert deg over å måtte borre 50 hull i isen for å finne igjen røyevarpet fra i fjor? Kjørt på grunn med båten? Hva med å oppdage at man har fisket en hel dag på et sted som har helt feil dybde i forhold til den fisken man helst vil ha? Skal du kultivere et fiskevann, men lurer på vannvolum, bunnsedimenter eller lignende? Hvis noe av dette høres kjent ut, bør du lese videre.

www.dybdekart.no er et initiativ av og for sportsfiskere for å få laget gode dybdekart for Norges innsjøer og vassdrag. Tjenesten er gratis og brukerbasert.

Konseptet baserer seg på at brukerne av nettsiden sender inn data de tar opp med sine egne kombienheter, det vil si ekkolodd og GPS, og så brukes disse dataene til å lage dybdekart som brukerne får gratis tilgang til via www.dybdekart.no. De ferdige kartene lages i mange formater, alt avhengig av etterspørselen fra brukerne. De vanligste formatene er for print, for bruk i Google Earth og tilsvarende kartprogrammer og ikke minst som filer brukerne kan laste over på et minnekort og så bruke i kartplotteren i båten sin. Dermed får brukerne kart de kan bruke til å planlegge fremtidige fisketurer, og som de kan bruke underveis på fisketur for å finne grunner, dypkanter og andre bunnstrukturer som kan gi fisk. På nettsiden finner du både dybdekart.nos egenproduserte dybdekart, og dybdekart fra andre kilder.

Det er verdt å nevne at dataene fint kan sankes inn på vanlige fisketurer eller under en kosetur med båten eller kanoen. Det er altså ikke nødvendigvis slik at man må gå veldig bevisst til verks for å «logge» et vann. Det ferdige kartet kan for eksempel se slik ut tilbake på en kartplotter, bildet under er et skjermbilde fra en Lowrance HDS:

Eller så kan det se slik ut på ett nettbrett:

For en sportsfisker er det en stor fordel å ha tilgang til et skikkelig dybdekart. De fleste fiskearter har sine bunnformasjoner og –typer som de foretrekker, og gjerne til forskjellige tider på året. Ved å vite mer om hvordan «ditt» favorittvann ser ut under overflaten, øker du oddsen for napp betydelig. Med dybdekartet på en enhet med innebygget GPS behøver du aldri å lure på om du er på «riktig» sted, eller om den grunnen eller dypkanten du vil fiske av egentlig er 30 meter lengre bort.

www.dybdekart.no kan også bistå foreninger som ønsker informasjon om sine vann i forvaltningsøyemed. I tillegg til rene dybdekart, kan informasjon om vannvolum per dybde og bunntype (myk/ hard) gjøres tilgjengelig for foreningen.

Det beste av alt er kanskje at hele tjenesten er gratis for alle sportsfiskere! Alt du trenger for å være med, er en kombienhet som kan ta opp de nødvendige dataene, det vil si dybde og posisjon for dybdemålingen. Om du gjør det på isen, i båten, kanoen, kajakken, flyteringen eller Kon Tiki spiller ingen rolle så lenge dataene blir gode nok til å brukes. www.dybdekart.no kan ta i mot data fra de fleste merker av maritim elektronikk på markedet, for eksempel Lowrance, Simrad, Eagle, Humminbird, Garmin, B&G og Raymarine. I praksis koster kombienheter som kan brukes fra ca 2.600,- og oppover, de rimeligste på markedet er Lowrance Elite 4 HDI og Lowrance Mark 4 HDI.

Bak nettsiden står to ildsjeler, Dan Strandberg og undertegnede, sammen med en gjeng sportsfiskere som hjelper til med å samle inn data. Du kan komme i kontakt med oss via Facebook, eller en egen dybdekart.no-tråd på Fiskersiden.

The post Gratis dybdekart for sportsfiskere appeared first on Hooked.

Lyst til både å få dybdekart, og kunne vinne ekkolodd fra Lowrance i samme slengen? Da er denne artikkelen verdt en kikk.

Insight Genesis er karttjenesten til Lowrance, Simrad og B&G. Du har allerede sett en artikkel om karttjenesten her på Hooked.no, den artikkelen ligger i arkivet her på siden.

01. april 2014 var startdatoen for en Insight Genesis-konkurranse, hvor de som kartlegger størst areal hver måned fremover kan vinne fete premier.

1. Lowrance HDS 7 Touch
2. Lowrance Elite 5 HDI
3. Lowrance Elite 4 HDI
4. – 8. Etttårig Premium-abonnement på Insight Genesis.

Her er en filmsnutt som forklarer hvordan du kan delta

Du må ikke nødvendigvis ha siste skrik i toppmodeller av maritim elektronikk ombord for å delta. Her er en liste over Lowrance-enheter som kan brukes i konkurransen:

• HDS Touch
• HDS Gen 2
• HDS Gen 1
• Elite HDI
• LMS

Påmelding og regler finnes her: http://insightgenesischallenge.com/site/

PS – du du kan også sende inn sonarloggene dine til www.dybdekart.no

The post Delta i Insight Genesis Challenge appeared first on Hooked.

NMEA

Nautical Marine Electronic Associaction er en organisasjon med flere formål, men ett av de er standardisering. Som mange har erfart er det ikke alltid like greit å få elektroniske duppeditter til å snakke sammen, NMEA jobber for å gjøre det enklere å koble ting sammen.

Et klassisk eksempel er en VHF som skal kobles sammen med en GPS så VHFen kan sende nødsignal med nøyaktig posisjon i signalet. Ideen er veldig enkel og helt genial, hvis båten din er i ferd med å gå ned er neppe det du tenker mest på å finne penn og papir så du kan se på GPSen, notere ned, kalle opp på VHFen og oppgi posisjonen din til nødsentralen eller nærmeste båt. Da er det mye raskere, tryggere og bedre å trykke to ganger på nødknappen på VHFen, så både nødsentralen og nærliggende båter får all info de trenger opp på skjermene sine og kan iverksette tiltak fort som svint.

Men mulighetene for nettverk er uendelig mye større enn dette. Kanskje har du flere skjermer eller displayer ombord allerede? Ett ekkolodd, en kartplotter, motorinstrumenter og diverse annet som skal overvåkes og brukes?

Ledningsbaserte nettverk

NMEA0183

NMEA0183 er alle marine nettverks «mor». Det var her det begynte i 1980, og det er her vi fortsatt er ombord i mange båter. NMEA0183 baserer seg på at data skal flyttes i små doser, med lav hastighet og det skal helst bare være en sender og en mottager i nettverket. Skal man utover det begynner det å bli komplisert, og ikke minst så kommer begrensningene rekende på en fjøl. Men til de helt enkle nettverkene, slik som VHF og GPS som jeg nevnte innledningsvis, er dette et godt alternativ fortsatt, og standarden er i bruk den dag i dag. Ikke minst er det stadig mye elektronikk i salg som BARE støtter NMEA0183, og slik vil det fortsette i flere år fremover.

Eksempel på NMEA0183 GPS/VHF toveis kommunikasjon

NMEA0183 er en nettverksstandard, men uten standard kontakter. Vi snakker altså om løse ledningsender som skal settes sammen, gjerne flere av de og forskjellige produsenter har forskjellige farger på ellers like ledninger. Ledningene er dessuten tynne, og du må holde tungen rett i munnen både da de kobles sammen og når du skal programmere enhetene slik at de forstår hva som skal sendes når og hvor. En typisk enhet med NMEA0183 vil ha fem ledninger;

• To NMEA inn, positiv og negativ
• To NMEA ut, positiv og negativ
• Jord

Lowrance koblingsskjema NMEA0183 GPS/VHF (foto; www.lowrance.com)

Hvis du skal koble to (eller flere) enheter sammen med NMEA0183, så begynner den øvelsen i bruksanvisningen til de to enhetene. Du må sjekke at enhet X sender den type informasjon du vil til enhet Y, og at enhet Y kan lytte til den informasjonen. Dette kalles protokoller, og du må altså sjekke at enhetenes protokoller er kompatible. Så kobler du NMEA0183-kablene sammen, og går inn i menyene til enhetene for å sette opp hvem som skal sende (og hva som skal sendes) og hvem som skal lytte (og hva som skal lyttes til). Er det fler enn to enheter, må du til med et koblingspanel, og noe som bestemmer hvilke data fra hvilke enheter som har prioritet i nettverket.

Det er mulig å få en enhet som bare er kompatibel med NMEA0183 til å inngå i et NMEA2000-nettverk. (Se under for NMEA2000) For det trenger man nødvendigvis en adapter, som omformer NMEA0183-data til data som kan sendes over NMEA2000. Et eksempel er Actisense NGW-1, det finnes også adaptere som gjør det motsatte, altså omdanne NMEA2000-data til NMEA0183 men NGW-1 gjør begge deler og dessuten til en ganske ok pris. Det aller beste er selvfølgelig å passe på at det nye leketøyet man kjøper er kompatibelt med NMEA2000 med en gang. Men har du en eldre enhet som du ikke vil skifte ut, men ønsker NMEA2000-nettverk, så finnes det altså løsninger for det.

NMEA2000 (NMEA2K eller N2K)

På grunn av begrensningene i NMEA0183 kom behovet for et nettverk som takler større mengder data, flere enheter som skal sende og motta samtidig, og alt sammen raskere enn NMEA0183. NMEA2000 kom i 2001, og er på mange måter det NMEA0183 burde vært fra starten. Teknikken baserer seg egentlig på en standard fra bilverdenen som dukket opp omtrent samtidig med NMEA0183, såkalt CAN-teknologi. (Controller Area Network). NMEA2000 sine fordeler er at det er opptill 50 ganger raskere enn NMEA0183, selv kan prioritere hvilke data som skal «først i køen», alle enheter på nettverket kan både sende og motta data uavhengig av hverandre og det ga muligheter for standard kontakter (Plug and Play). Samtidig så forsvinner behovet for utstyr som styrer dataflyten (prioriteringen jeg nevnte under NMEA0183) og du kan ha inntill 50 enheter i ett nettverk. Skal du ha fler enn 50 enheter, begynner ting å bli komplisert igjen, men har du råd til 50 enheter har du helt sikkert råd til profesjonell hjelp også, så den biten hopper vi over her.

En annen viktig forskjell fra NMEA0183 er at NMEA2000 ikke får sin strøm fra enhetene i nettverket, men har egen strømforsyning. Nettverket består dermed av strømforsyning, hovedkabel (backbone), T-koblinger og avstikkere til hver enhet og en terminator i hver ende av nettverket. Terminatorene «stanser» nettverksflyten og er rett og slett resistorer på 120 ohm. Alle disse delene MÅ du ha, og det enkleste og billigste for å starte sitt nettverk er å kjøpe en startpakke som inneholder de essensielle delene. Dette kalles typisk et NMEA2000 starter kit.

NMEA Starter Kit (foto; www.pronav.no)

Den opplagte fordelen med at nettverket har egen strømforsyning er at det kan gjøres lengre rent fysisk enn NMEA0183 som i praksis forutsetter at signalene forsterkes dersom enhetene står langt i fra hverandre. Men vær obs på at strømforsyningen bør kobles via bryter, hvis ikke vil nettverket trekke litt strøm fra batteriet hele tiden,  også når båten ikke er i bruk. 3 Ah sikring og sikringsholder medfølger, samt alt du trenger for å koble sammen to enheter. Grovt sett trenger du en T-kobling og en tilslutningskabel per enhet utover de første to.

Det finnes også T-kobling som tar inntill fire tilslutningskabler, disse er kjekke på steder der enhetene står tett, feks montert under dashbordet. Med en slik blir kabelskogen mindre oga alt mer oversiktlig.

4-block

For min del bruker jeg NMEA2000-nettverket til:

• Vise motordata på Lowrance HDS
• Ekstern GPS-antenne og elektronisk kompass
• Tilkobling til PC

Vi skal ikke utelukke at det kan bli både VHF, stereoanlegg (Fusion) og AIS etterhvert som økonomien tillater det, alle deler data via NMEA2000.

Jeg har tidligere skrevet en artikkel om montering av NMEA2000 i min forrige båt, den artikkelen finner du HER. Et slikt nettverk er på vei opp i den nye båten også, så følg med på bloggen eller her på HOOKED for mer praktisk info.

Den ikke ukjente «Appleffekten» har spredd seg til marin teknologi. Med det menes at en standard ikke nødvendigvis brukes som EN standard, men endres LITT på. Det klassiske eksempelet er å bruke teknologien i NMEA2000, men med sine egne «merkespesifikke» kontakter. Den like klassiske begrunnelsen er gjerne «vi gjør dette fordi våre kontakter er bedre», noe som forsåvidt kan være tilfellet også, men ulempen er at det altså går utover standardiseringen. Heldigvis finnes det ofte adaptere som kan brukes, eller så er forskjellen på kontaktene så små at de med enkle triks kan brukes om hverandre uansett. Her er variasjonene, og måtene å komme rundt de, nær sagt uendelige så jeg skal ikke engang prøve å liste de opp. Men det er greit å være klar over at det kan være fult mulig å feks koble en enhet fra merke X med en enhet fra merke Y via NMEA2000 selv om begge merkene kaller sine NMEA2000-nettverk noe annet. At merke X og Y egentlig kan hete Raymarine (SeaTalk) og Simrad (SimNet) behøver vi ikke å si høyt, poenget er at det finnes adaptere.

NMEA2000 har en praktisk begrensning på datastørrelsen som går over nettverket på 1,785 byte. Det er ikke noe du skal gå rundt å huske på, men det leder oss over til nettverk som håndterer større datamengder enn det, nemlig ethernet.

Ethernet

Ethernet har få eller ingen standarder. Poenget med ethernet er å dele store datamengder mellom enheter, feks radarbilde, ekkoloddbilde og kartbilde. Ethernet kan sammenliknes med bredbånds-internettkabelen på land, med andre ord mye informasjon fort og uten hindringer. Rent teknisk har ethernetvariantene til de forskjellige merkene en hel del til felles, men praktisk kan du bare glemme å få for eksempel Garmin sitt ethernet til å fungere mot Lowrance. Derimot har Lowrance og Simrad samme standard (sikkert fordi de har samme eier) og kan kobles på kryss og tvers seg i mellom.

Lowrance (og Simrad) ethernetkabel

Siden ethernet ikke er standardisert, varierer det endel mellom merkene hva som kan gjøres via ethernet. Lowrance og Simrad er blandt de som har tatt ethernet lengst, og listen vokser stadig:

• Dele ekkoloddgiver, dvs to skjermer deler på en ekkoloddgiver
• Dele radarbilde
• Dele kartinformasjon, dvs du kan ha en Navionicsbrikke og se brikkens kart på flere skjermer
• Dele (noe) GPS-informasjon, hvis du har to Lowrance HDS med ethernet så vil de synkronisere waypoints, både historiske og nye.

For oss sportsfiskere er dette en stor fordel. Hvis du for eksempel ønsker to skjermer kan du fritt velge hvilken skjerm som skal vise hva så lengde de er koblet med ethernet og hvis du legger inn et waypoint på den ene så kommer det automatisk inn på den andre også.

OneNet

OneNet er NMEA sitt svar på ethernet. Kanskje ser vi her begynnelsen på at et ekkolodd fra Lowrance kan deles med en kartplotter fra Garmin, radar fra Simrad og vises på en skjerm fra Furuno? OneNet er på ingen måte noe nytt, standardisering av ethernet har vært snakket om like lenge som ethernet har eksistert. Men veien frem til noe som medlemmene av NMEA har kunne bli enige om har vært lang, og de første forsøkene på standard er forventet å lanseres i slutten av 2014. Derfra og frem til det havner i våre båter kan veien bli minst like lang, og siden krystallkulen min er tåkete om dagen skal jeg la være å tippe noe som helst. Uansett vil OneNet være en fordel for oss som bruker elektronikken, hvor stor fordelen vil være gjenstår å se.

Trådløse nettverk

Blåtann (Bluetooth)

Blåtannteknologi kjenner du kanskje fra handsfreeløsningen i bilen din? Blåtann er et trådløst nettverk basert på en radiooverføringsprotokoll og er egnet for overføring av data som ikke er ekstremt tung innenfor personlige nettverk. På land er dette typisk en mobiltelefon, PC eller stereoanlegget i bilen din så du kan snakke i telefonen og ha hendene på rattet i steden for å ta livet av dine medtrafikkanter.

Innenfor vår maritime interesse er blåtann lite utbredt, mye på grunn av begrensingen i nettverket. Men for overføring av enkle data, slik som posisjon har det vært sporadisk brukt. Garmin er i praksis den eneste som bruker dette til noe, og da til overføring av NMEA-data til feks mobile enheter. Litt på siden har du Fusion (stereoanlegg) som bruker blåtann for å få tilgang til MP3-arkivet i mobiltelefonen din.

WIFI

Wireless fidelity, eller trådløst nettverk som de fleste vil si, kan overføre større datamengder trådløst og er det trådløse svaret på ethernet. Så godt som alle de store produsentene av maritim elektronikk har varianter av WIFI, og hva som kan gjøres over dette nettet øker omtrent med annenhver softwareoppgradering. Som for ethernet er mangelen på standarder merkbar.

I de fleste tilfeller krever WIFI at det er tilkoblet en egen WIFI-modul med ethernet til de enhetene som skal sende og motta over WIFI.

Lowrance GoFree WIFI modul (foto; www.lowrance.com)

Eksempler på bruk:

• Oppdatering av software i diverse enheter rett fra en PC
• Speile skjermer og displayer på smarttelefoner/ nettbrett
• Oppdatere elektroniske kart via PC/smarttelefon/nettbrett
• Styre enheter via nettbrett

Bildet under viser skjermbildet fra en Lowrance HDS Touch på ett nettbrett. Jeg har testet dette selv mot både Lowrance og Simrad med IPad og Iphone og begge deler fungerer veldig bra. (GoFree-modulen står på den imaginære ønskelisten min.) Med nettbrett kan man både speile og styre HDSen, med smarttelefon speile den. For sportsfiskere er dette en stor fordel, siden nettbrettet snart finnes i alle husholdninger uansett og nå kan fungere som ekstra skjerm i båten. Skal du sitte på fordekket og vertikalfiske, så tar du med nettbrettet og vips så har du full kontroll på både eventuell fisk under båten, og hvor langt unna du er skumle grunner eller fiskeløse abysser.

Lowrance HDS på nettbrett (foto; www.lowrance.com)

Som for ethernet kan vi også her forvente at mulighetene vil øke betydelig fremover. For Lowrance og Simrads WIFI-modul er selve koden/ skriptet åpent, hvilket betyr at også andre utviklere kan skape produkter og løsninger som baserer seg på data via modulen. I prinsippet gjør det at hvem som helst kan skape en «app», og slik åpenhet gjør ofte underverker for kreativiteten. En ting undertegnede er spent på, er når de første (gode) ekkoloddgiverne uten kabel men med WIFI kommer?

Kilder

www.pronav.no

www.lowrance.com

www.panbo.com

www.oceannavigator.com

www.themarineinstallersrant.blogspot.com

The post Hva er et marint nettverk? appeared first on Hooked.

Ofte handler en samtale mellom sportsfiskere om utstyr. Vi er nok ikke så forskjellige fra andre hobbyutøvere akkurat der, men forbausende nok går gjerne praten om stenger, sneller, båter og andre deler av utstyrsjungelen som befinner seg over vann. Sist undertegnede sjekket, var det det under vann som var av størst betydning for fisken, men kanskje det nettopp er det at vi egentlig vet lite om det som skjer under vann som gjør at vi heller diskuterer det over vannet?

I motsetning til det tradisjonelle ekkoloddet (2D), bruker det skannende ekkoloddet svært høy frekvens og veldig smal kone på sitt signal. Det tradisjonelle ekkoloddet sender ut sitt akustiske signal i en kone hvis bunn er en ganske så perfekt sirkel, dvs ekkoloddet «ser» like mye til hver side, fremover og bakover. Det skannende ekkoloddets kone er ekstremt oval, svært smal i båtens fartsretning og tilsvarende bred på tvers av fartsretningen. Dette påvirker både hvor stort dekningsområdet ekkoloddet har, og hvordan det som er innenfor dekningsområdet ser ut på ekkoloddskjermen din. På bildet under ser du en grov sammenlikning av hvordan de ulike konevinklene og koneformene påvirker dekningsområdet på bunnen.

Sammenlikning av dekningsområde for ulike konevinkler

Siden konen til det skannende ekkoloddet er svært smal, er bildet du ser på ekkoloddskjermen din egentlig en serie med bilder fra denne smale stripen under båten din, som ekkoloddet setter sammen til det du ser på skjermen. Litt som hvis du setter ned farten på en film så mye at du ser ett og ett bilde fra filmrullen, bare at ekkoloddet altså «spiller av» disse bildene ved å sette de sammen. Det er den ekstremt smale konen, sammen med den høye frekvensen som gir de fotoliknende bildene på skjermen din. Ulempen med den smale konen er at den er mer eller mindre uegnet for å se etter fisk som de vanlige «bananene». I motsetning til gjenstander på bunnen er fisken ofte i bevegelse, den vises altså ikke på samme sted i hvert av disse bildene, og i praksis ser du bare fisken som en liten prikk på skjermen.

 En annen konsekvens av denne forskjellen er at det skannende ekkoloddet i praksis forutsetter at båten er i fart. Hvis båten ligger helt stille, blir bildet først uskarpt, før det blir tilnærmet uleselig.

 Jeg skal ikke gå så veldig dypt ned i selve teknikken, men det er greit å se litt på noen begreper før vi starter med skjermbilder og bruksområder. Forskjellige merker av maritim elektronikk har forskjellige navn på sine skannende ekkolodd, noe som bidrar til en noe forvirrende jungel av begreper.

Per i dag har Humminbird, Lowrance, Raymarine, Simrad og Garmin sine varianter. Alle (bortsett fra Lowrance og Simrad) bruker forskjellige navn på den samme teknologien, alle har litt forskjellige konevinkler, noen bruker chirp, noen bruker en og samme giver for både vanlig og skannende ekkolodd og så har vi forskjeller på om de(t) samme elementene i giveren bare ser ned, bare ser til siden for båten eller alt på en gang. I all ærlighets navn er ikke forskjellene mellom de ulike merkenes skannende ekkolodd store. Den dårlige nyheten er at det ER forskjell mellom prisklassene, også innenfor samme merke. Kanskje er det mer en konsekvens av kvaliteten på ekkoloddgiverne som benyttes enn selve måten å bruke teknologien merkene i mellom? I denne artikkelen bruker jeg Lowrance StructureScan som eksempel, fordi det er det jeg har i båten min.

I praksis kan det skannende ekkoloddet deles i tre varianter som er relevante for en sportsfisker. Det som ser ned, det som ser til siden og det som ser 360 grader rundt båten. Sistnevnte er det bare Humminbird og Lowrance som har, men vi skal uansett konsentrere oss på variantene som ser ned og/ til siden for båten denne gangen.

DownScan

DownScan (Lowrance/ Simrad), Down Imaging (Humminbird), Down Vü (Garmin) og DownVision (Raymarine) er grovt sett alle den samme teknologien. Vi begynner med et rent Downscanbilde. Bildet viser en stor stim med agnisk rett over bunnen. Du kan se at bunnen er ujevn, den bølger litt. Det er ikke fordi at bunnen er ujevn, det er rett og slett på grunn av en bitende nordavind som ga bølger på overflaten. Ekkoloddet måler avstanden fra ekkoloddgiveren til det du ser på (bunnen i dette tilfellet), og siden ekkoloddgiveren her spretter opp og ned i bølgene sammen med resten av båten, ser resultatet slik ut. Det er akkurat det samme som gjør at stimen med småfisk følger de samme «bølgene» på bunnen. Denne teknologien er følsom for urolig sjø, rett og slett fordi den er så følsom for alt. På et vanlig ekkoloddbilde ville disse «bølgene» blitt jevnet ut, men på grunn av den smale konen på det skannende ekkoloddet blir de mer synlige her. En annen effekt av bølger er at det blir endel støy øverst i bildet, dette er luftbobler som delvis kommer fra bølgene i seg selv, og delvis fra skroget på båten som slår i bølgene og presser luft bakover mot ekkoloddgiveren.

Småfisk tett på bunnen

Neste bilde er splittscreen med vanlig ekkolodd til venstre og downscan til høyre. De to bildene viser det samme, men på hver sin måte. Innenfor den svarte sirkelen kan det se ut som 4 greie ekko på det tradisjonelle ekkoloddet. Som tidligere nevnt vises fisk på det skannende ekkoloddet som hvite prikker. Store prikker i dette tilfellet. Den røde sirkelen viser svakere ekko, enten mindre fisk eller fisk helt i ytterkanten av konen for begge ekkoloddtypene.

Agnfisk både rett under og i ytterkant

Det neste bildet viser en stor ball med agnfisk rett utenfor en kant. Det er sannsynligvis noe annet inne i agnfiskballen også, den svarte sirkelen markerer noe som kan se ut en tømmerstokk.

Ball med agnfisk ved en kant, og noe annet?

Det siste skjermbildet av Downscan er ikke mitt, men viser hva som må ansees for å være helt på kanten av hvor dypt skannende ekkolodd har en misjon. Bildet viser vraket av det tyske krigsskipet Blücher i Oslofjorden.

Simrad DownScan

SideScan

SideScan (Lowrance/ Simrad), Side Imaging ( Humminbird) og Side Vü (Garmin) er alle den samme teknologien. Som navnene antyder ser disse variantene ut til siden for båten. Rekkevidden varierer litt merkene imellom, men er først og fremst begrenset av forholdene.

Siden SideScan ser ca 45 grader ut til hver side av båten, må det tolkes på en litt annen måte. Tenk deg at streken som går nedover midt i bildet (rød sirkel på bildet under) er båtens kjøl. Skjermbildet ruller ovenfra og nedover, så det som er øverst er altså den ferskeste informasjonen, desto lengre ned på skjermen desto lengre bak båten vil det du ser på være. Til sammenlikning ruller et vanlig ekkoloddbilde (og DownScan) fra høyre og over mot venstre, så der er det det lengst til høyre på skjermbildet som er den ferskeste informasjonen.

På SideScanbildet har vi altså en strek i midten som er båten, så vannsøylen og mot ytterkanten av skjermen ser vi bunnen. Ekkoloddet forsøker å presentere en tredimensjonal undervannsverden på en todimmensjonal skjerm, så da må vi til en viss grad ta fantasien til hjelp. Den enkleste måten for undertegnede å tenke på SideScanbildet, er å tenke på hvordan det hadde sett ut dersom man printer ut bildet og brettet det langs midtlinjen med ca 45 graders vinkel. Det som er rett under båten vises ikke (det ser du på DownScan), men det du ser på er alt som befinner seg litt ut til hver side for båten. Ofte vil de to sidene av SideScanbildet se ut som speilbilder av hverandre, det er rett og slett fordi bunnen er lik på begge sider av båten. På bildet under ser du at bunnlinjen får en «kul» inn mot midten på begge sider (grønn sirkel på bildet), dette er fordi det er vesentlig grunnere akkurat under brua enn på hver side av brua, siden brokarrene på hver side av båten står på en steinfylling.

SideScan av brua ved Sundvollen

Slik ser brua ut over vann:

Ikke langt fra brua er det et velkjent gatekjøkken hvor mang en hamburger har møtt sitt endepunkt i verden. Her går det ut en rørledning i vannet, og den ser vi godt på bildene under. Her har jeg forsøkt å følge rørledningen, noe som ikke var helt enkelt siden den ikke gikk rett ut fra land. Begge bildene viser det samme røret, markert med grønt. Bunnen ellers er myk (sedimentbunn).

Rør 1

Rør 2

Slik ser det ut på land her, ikke like enkelt å koble det man ser på ekkoloddet med dette:

Det siste bildet fra Steinsfjorden er fra den lange steinfyllingen som veien er bygget på. I motsetning til steinfyllingen under brua i det første bildet vi så på, har denne steinfyllingen veldig grov stein. Dette ser vi tydelig på SideScanbildets høyre side, jeg kjører her langsmed steinfyllingen med båtens styrbord side mot fyllingen. Venstre side av SideScanbildet ser helt annerledes ut, for der steinfyllingen møter den gamle sjøbunnen er bunnen ganske myk og mye jevnere. Ofte kan det stå stor abbor akkurat i overgangen mellom steinfyllingen og den jevne bunnen. Sannsynligvis står dise mellom steinene, og bruker de som skjul for bakholdsangrep på intetanende byttefisk. Med SideScan kan jeg altså se nøyaktig hvor dette skillet går, og plassere jiggen min rett foran nesen på abboren.

Myk bunn i svart, stein i grønt

På land ser denne steinfyllingen slik ut:

Vi beveger oss fra Steinsfjorden til Øyern. Disse bildene kan det hende at du har sett før i DENNE artikkelen. Begge bildene under viser omtrent det samme; stokker, kvist og kvast på sandbunn.

Tømmer, kvist og kvast på en sandbanke

Legg merke til forskjellen mellom det tradisjonelle ekkoloddet på venstre side på bildet under. Tømmervasen blir bare en «mølje» på det vanlige ekkoloddet som ikke klarer å skjelne detaljene. Men på de skannende ekkoloddet ser vi (relativt) godt at det er kvist og kvast vi har under og rundt båten.

Mer tømmer

Det nest siste skjermbildet for denne gang er fra Tyrifjorden, og her ser vi på fisk. Svake returekko på det tradisjonelle ekkoloddet på venstre side, og «skyer» på SideScan betyr agnfisk. I dette tilfellet ganske mye av de. Hadde jeg bare basert meg på det vanlige ekkoloddet, hadde jeg ikke fått med meg hvor mye byttefisk det var i dette området, men siden SideScan «ser» mer ut til sidene av båten skjønte jeg at området holdt mer byttefisk enn det tradisjonelle ekkoloddet viste der og da.Vi fikk både ørret og gjedde i dette området, så å se etter agnfisk er ofte vel så lurt som å prøve å lete opp selve rovfiskene.

Småfisk både på SideScan og 2D ekkolodd

Begrensninger?

Som all annen elektronikk har også det skannende ekkoloddet noen begrensninger. Som jeg nevnte ovenfor, bør båten være i bevegelse for at du skal få gode bilder, ligger båten i ro blir det bare en smørje. For høy fart er heller ikke noen god ide, downscan er i praksis noe man bruker når båten ikke er i plan eller opp til 15 knop eller så, og sidescan fungerer knapt i plan i det hele tatt. På grunn av de høye frekvensene, og etterfølgende smal kone, er det skannende ekkoloddet følsomt for bølger. Beveger båten seg mye opp og ned i småkrapp sjø, blir bildene uklare og i værste fall umulige å tyde. De høye frekvensen medfører også at dette er et verktøy for ganske grunt vann, bildet av Blücher må sies å være et ekstremt eksempel på praktisk rekkevidde. Du har også lest at dette ikke primært er et verktøy for å lete etter (stor) fisk, så for en sportsfisker er det altså fortsatt det tradisjonelle ekkoloddet som er det desidert viktigste hjelpemiddelet.

Det siste skjermbildet denne gangen er fra Steinsfjorden. Poenget mitt er å vise hva som er fordelen med å kunne kjøre flere skjermer i nettverk der man har flere ting man ønsker å studere samtidig. På dette bildet har jeg DownScan, SideScan, vanlig ekkolodd og kart oppe samtidig. Selv på en Lowrance HDS 8 med sin 8,4″ skjerm begynner hvert enkelt bilde å bli lite. Det er absolutt mulig å bruke en slik firedeling av skjermen, men med flere skjermer man kan dele bildene ut over blir det mye enklere å tyde enkeltbildene/ enkeltskjermene. Alle Lowrance HDS og Simrad NSS/ NSE/ NSO kan kobles i nettverk for å dele ekkoloddbilder, og nyere enheter kan også dele kartbildet. Du trenger nødvendigvis en enhet til, og en ethernetkabel for å koble enhetene sammen. Les gjerne min artikkel om marine nettverk for å se andre eksempler på hva man kan bruke slike typer nettverk til.

Firedelt skjermbilde

 

The post Hva er skannende ekkolodd? (StructureScan) appeared first on Hooked.

Ekkoloddet kan brukes til mer enn å se etter fisk direkte, i mange tilfeller kan bunntype være avgjørende for fisken og da er evnen til å se bunntype viktig. Artsfiske er veldig populært om dagen, og muligheten for å finne de «riktige» bunnforholdene kan være avgjørende under artsjakt. Om du er på jakt etter en sær og nesten ukjent type dypvannsfisk, eller bare vil finne hvitting nok til kveldsmaten spiller ingen rolle. Her ser vi på hvordan dette fungerer i praksis.

Vi har tidligere sett på hvordan skannende ekkolodd kan brukes til å se på bunnforhold. Den artikkelen finner du HER. Denne gangen er turen kommet til det mer tradisjonelle ekkoloddet. Det er i praksis to måter å bedømme bunntype med et vanlig (2D) ekkolodd med bred konevinkel på ekkoloddgiveren.

• Tykkelsen på bunnlinjen
• Skyggebunn under egentlig bunnlinje

Men før vi ser direkte på disse, skal vi se litt på hvordan man stiller inn ekkoloddet for å best tyde bunntype. Her må vi nemlig bort fra «auto» som dybdeinnstilling og sette dybdeskalaen manuelt så vi ser mer av bunnen og det som er under den, enn vi ellers gjør med dybdeskalaen på auto hvor fokuset ligger på selve vannsøylen. På en Lowrance er det bare å trykke «Menu» knappen i ekkoloddbildet, og så justere dybdeskalaen. For å vurdere tykkelse på bunnlinjen bør skalaen være minst 30% dypere enn reell dybde, for å se skyggebunn må skalaen være minst dobbelt av reell dybde.

Det kan også være nyttig å slå av auto-følsomhet (gain), spesielt hvis man skal bevege seg over områder med varierende dybde. Et moderne ekkolodd vil justere sin følsomhet eller styrke på signalet etter dybden. Dette gjør det vanskelig å vurdere bunnlinjen ved varierende dybde, ettersom visningen av bunnlinjen vil variere like mye på grunn av varierende følsomhet som på grunn av varierende hardhet. Pass på at du skrur følsomheten opp nok til at bunnlinjen vises tydelig, hvis ikke vil ekko av skyggebunnen bli borte.

Fargelinjen bør justeres etter dyp, mindre på grunt vann og mer på dypere vann. Her må man også prøve seg frem, bildene i denne artikkelen er fra mine Lowrance HDS, og innstillingen for fargelinje ligger fra ca 60 til 71 på disse bildene.

Til å begynne med kan det være en ide å sjekke bunnforholdene du tror du har tydet deg frem til med ekkoloddet, opp mot virkeligheten. Alt som skal til er et søkke eller en pilk etc med litt tyngde, og fiskesene av multifilament. Monofilament, vanlig fiskesene, strekker seg og fjærer derfor for mye til å gi deg presis informasjon om bunntype. Slipp pilken til bunnen og dunk den opp og ned, du kjenner fort om den treffer steinbunn eller mudder og med litt trening kan du også kjenne forskjell på mudder og sand.

Tykkelse på bunnlinjen

Bunnlinjens tykkelse varierer med styrken på returekkoet. Desto hardere bunnen er, desto tykkere blir bunnlinjen. På et ekkolodd med fargeskjerm, vil den «hardeste» fargen vises i et tykt belte.

Skjermbildet under er fjellgrunn på grunt vann, paletten (fargene som ekkoloddet bruker) har rødt som den hardeste fargen. Bunnvisningen er tykk, og rødfargen dominerer fullstendig.

Det er verdt å nevne at også bunnens helning påvirker hvor tykk bunnlinjen er. Av naturlig årsaker vil bunn som heller drastisk som regel også være hard, siden slam vil følge tyngdekraften og sige ned skråningen over tid. Men sand eller grus og annen relativt myk bunn kan altså vises som tykk bunnlinje uansett, dersom bunnen skråner.

Bildet over er tatt ved bruk av zoom på bunnen. Zoom er en bra måte å forsterke visningen av bunnen, spesielt for å se konturer som går opp og ned. Sammenlikner du bildet over som har 2X zoom med bildet under, vil du se at bunnen jevnes mer ut der vi ser på hele vannsøylen.

Skyggebunn

Skyggebunn er gjengivelse av bunnlinjen flere ganger under hverandre. Dette er den sikreste måten å si om bunnen er hard eller ei, men forutsetter altså at man manuelt setter ekkoloddets dybdeskala til minst det dobbelte av virkelig dybde. Den første skyggebunnen vises nemlig ganske nøyaktig dobbelt så dypt som den reelle dybden.

Skyggebunn skapes av at det akkustiske signalet fra ekkoloddgivern treffer bunnen, reflekteres tilbake mot båt og vannoverflaten, går ned igjen til bunnen og så opp igjen. Det akustiske signalet er litt som ballen i et flipperspill, og reflekteres frem og tilbake helt til energien i signalet er borte. Ekkoloddet viser alle returekko som er sterke nok til at ekkoloddet og -giveren fanger de opp, og så er det opp til oss å tolke dette.

På bildene over har jeg lagt på svarte piler for å vise skyggebunnen. Under er et eksempel på myk bunn, selv med dybdeskala på fire ganger reell dybde, er det ingen skyggebunn å spore. Sammenlikner du bildet under med bildet øverst i artikkelen, vil du også se at det er stor forskjell på hvor kompakt rødfargen i bunnvisningen er.

The post Bruk av ekkolodd for å se bunntype appeared first on Hooked.

Raymarine Dragonfly har vært på markedet i noen år, og du har tidligere lest en test av Dragonfly her. Frem til nå har det vært to modeller av Dragonfly, med henholdsvis 5,7″- og 7″-skjerm. Nå kommer 4,3″‘ 5″ og en som ikke har skjerm i det hele tatt. Her tar vi en kikk på de nye modellene.

Den første endringen som slår meg er at joysticken vi var litt skeptisk til under testen vår er borte. Den er nå erstattet med piltaster, som i hvertfall ser mer solide ut. Minstemann i serien, og kanskje den mest spennende nykommeren, er Dragonfly WI-Fish.

WI-Fish kommer uten skjerm, og med lav prislapp. Norske priser er ikke klare enda, men modellen koster rett under 200 dollar I USA. Den baserer seg på at du bruker en smarttelefon eller et nettbrett som skjerm, og overfører trådløst med WIFI. Dette gjør at enheten kan monteres andre steder enn på dashbordet, og ikke minst er det kostnadsbesparende å droppe skjermen. Ulempen er nødvendigvis begrensningene som følger med smarttelefoner og nettbrettet, det vil si litt ymse rykte med tanke på å tåle vær og lesbarhet i solskinn. Dessverre kommer WI-Fish kun med skannende ekkolodd (som Raymarine kaller Downvision) i denne omgangen, her i Skandinavia er det fortsatt det mer tradisjonelle ekkoloddet de fleste av oss bruker desidert mest.

Ønsker man både tradisjonelt ekkolodd og WIFI er det Dragonflymodellene med «Pro» i navnet som er alternativene, disse har både skannende ekkolodd, tradisjonelt ekkolodd, kartplotter og WIFI. Raymarines app finnes til både Android og Apple. Av konkurrenter med liknende løsninger finner du Vexilar SonarPhone og Deeper. Foreløpig er ikke WI-Fish kompatibel med Navionics glimmrende kartapp, slik SonarPhone er, men med det ellers tette samarbeidet vi har sett mellom Raymarine og Navionics er det ikke usannsynlig at vi vil se at disse to appene blir kompatible med hverandre slik som for SonarPhone på Apples telefoner og nettbrett. (En løsning for SonarPhone/ Navionics for Android er visstnok under utvikling). En test av SonarPhone kommer sannsynligvis her om ikke så altfor lenge.

Variantene av de nye modellene ser slik ut:

• Dragonfly WI-Fish uten skjerm, kun skannende ekkolodd.
• Dragonfly 4 med 4.3″ skjerm og oppløsning 480X272. 3 varianter med kun skannende ekkolodd, skannende og tradisjonelt, og full pakke med kartplotter.
• Dragonfly 5 med 5″ skjerm og oppløsning 800X480. 3 varianter med kun kartplotter, skannende og tradisjonelt ekkolodd, og full pakke.

The post Raymarine Dragonfly i nye versjoner appeared first on Hooked.

Av: Erik Grimsøen

Elite CHIRP bygger på forrige generasjon av Elite-serien som het Elite HDI. Spesifikasjonene er nesten identiske, men de nye modellene har fått en funksjon som de eldre ikke har; CHIRP. For å håndtere denne teknologien har Elite CHIRP også fått en mindre oppgradering av prosessor og hardvare, samt en annen chip for å håndtere CHIRP delen av ekkoloddet. CHIRP er en forkortelse for Compressed High Intensety Radar Pulse, en teknologi som opprinnelig ble utviklet for radar for å øke rekkevidden på radarsignalet og bedre måloppløsningen.

CHIRP i radarsammenheng har eksistert siden 60-tallet, og dukket opp på ekkolodd for fritidsmarkedet på 90-tallet. Teknologien er med andre ord ikke noe nytt, men som for så mye annen teknologi har det som tidligere var forbeholdt de øverste prisklassene etterhvert beveget seg ned i prisklasser som ikke forutsetter at Lottobongen har gått inn.

I all ærlighets navn var Raymarine først ute med CHIRP i denne prisklassen, men det er uansett hyggelig å ønske Lowrance velkommen etter. Vi har tidligere testet Raymarines rimelige CHIRP-modell Dragonfly, den testen kan du lese HER, og skrevet om de nye 2015-modellene deres som du kan lese om HER.

Ekkoloddet baserer seg på å sende en lydpuls ned i vannet, og så tar ekkoloddet tiden fra lydpulsen forlater ekkoloddgiveren, og til den kommer tilbake som et ekko. Tiden det tok forteller ekkoloddet hvor dypt det var før lyden ble sendt tilbake.

Les også: Lowrance Elite vs Raymarine Dragonfly

Ut i fra hvor sterkt returekkoet er, ser ekkoloddet om det som returnerte ekkoloddet var stort eller lite, hardt eller mykt. De fleste ekkolodd i dag kan sende sin lydpuls på flere frekvenser, for eksempel 50 kHz og 200 kHz. Ulike frekvenser har ulike kvaliteter, i praksis når en lavere frekvens lengre ned i vannet, mens høyere frekvens gir mer detaljer.

Forskjellen på CHIRP og det tradisjonelle ekkoloddet, er at CHIRP sender på mange frekvenser SAMTIDIG, og setter sammen resultatet i ett skjermbilde. Det tradisjonelle ekkoloddet med låst frekvens, sender på en og en frekvens, og presenterer resultatet i forskjellige skjermbilder. Rent teoretisk gjør dette at CHIRP:

• Sender mer energi ned i vannet
• Når dypere
• Har bedre målseperasjon
• Er mindre utsatt for støykilder i vannet

Alt dette er positive ting, som gjør at vi som sportfiskere kan finne fisk på dypere vann, og tolke hva vi ser på mer presist. Teknologien har egentlig bare en betydelig ulempe, og den ulempen har vært pris. Heldigvis er ulempen altså i ferd med å bli borte, i hvertfall for selve ekkoloddet.

Det er fortsatt slik at selve ekkoloddgiveren også har stor betydning, og felles for disse rimelige CHIRP-ekkoloddene er at de er beregnet på å brukes med rimelige ekkoloddgivere. Resultatet av dette er at de blir merkbart bedre enn tilsvarende modeller uten CHIRP, men at de fortsatt har en bit igjen til sine dyrere søsken som bruker høykvalitetsgivere fra Airmar.

De første modellene av Lowrance Elite CHIRP kom i 2014, men i 2015 er serien komplett med disse modellene:

• Elite 4 CHIRP
• Elite 5 CHIRP
• Elite 7 CHIRP
• Elite 9 CHIRP

Elite 4 CHIRP har 4,3″ skjerm, øvrige modeller har samme skjermstørrelse som modellnavnet. Med andre ord har Elite 5 CHIRP en 5″ skjerm. Alle 4, 5 og 7 modellene finnes i tre utgaver (9 finnes ikke som ren kartplotter):

• X-modell som kun har ekkolodd (ikke GPS med kartplotter)
• M/ HD-modell som kun har GPS med kartplotter (ikke ekkolodd)
• Kombienhet med begge deler

Merk at det er forskjell på hardvaren i de tre variantene, du kan altså ikke «oppgradere» de rene ekkoloddene til kombienhet med ekkolodd og kartplotter. For den dyrere HDS-serien til Lowrance kan man sette for eksempel en HDS som er ren kartplotter i nettverk med en HDS med ekkolodd, og på den måten få ekkolodd på kartplotterskjermen. Men denne typen nettverk krever ethernet, og Elite-serien har ikke ethernet. Du kan med andre ord ikke koble sammen to Elite på samme måte som du kan med HDS.

Les også: Bruk av ekkolodd for å se bunntyper

Alle Elite CHIRP har NMEA0183, en form for nettverk som i praksis betyr at du kan koble de til en VHF (radiokommunikasjon) eller AIS (identitetsgjenkjenner). Poenget med nettverk mot VHF er å gi VHFen posisjonsdata, slik at den kan sende nødsignal med din posisjon hvis ulykken skulle være ute. For AISen sin del betyr det at du kan få opp andre båter med AIS på din kartplotter, noe som kan være meget nyttig på steder med mye yrkestrafikk.

Elite 7 CHIRP og Elite 9 CHIRP har i tillegg til NMEA0183 og et begrenset NMEA2000. De er med andre ord ikke fult kompatible med dette nettverket, men kan bruke deler av det.

I praksis er dette mest relevant for de som er avhengig av å bruke en ekstern GPS-antenne, for eksempel hvis du skal sette enheten inne i et styrhus med mye metall i konstruksjonen som ellers blokkerer signalene til den interne GPS-antennen du har i alle modellene med kartplotterfunksjoner.

Det beste alternativet for en slik ekstern antenne er Lowrance Point-1, som også har innebygget elektronisk kompass. Du kan lese mer om Point-1 HER og mer om hvordan marine nettverk fungerer HER.

Veiledende pris fra importør ProNav går fra 1.975,- for Elite 4x CHIRP uten ekkoloddgiver, og opp til 16.025,- for Elite 9 CHIRP som kombienhet med den dyreste ekkoloddgiveren. Se forøvrig ProNavs prisliste HER.

Vi regner med at storselgeren i serien vil bli Elite 5 CHIRP. Skjermen på 5″ egner seg godt i mindre båter for sportsfiske, den er stor nok til at man kan dele skjermen med for eksempel ekkolodd og kart, samtidig som den er liten nok til at den passer mange lommebøker. Vi har derfor bedt om å få låne en Elite 5 CHIRP for testing, og resultatet av denne testen kan du lese her i løpet av ukene som kommer.

The post Nyheter fra Lowrance – Elite CHIRP appeared first on Hooked.

Kjenner du noen som har alt fiskeutstyr det er mulig å kjøpe for penger i boden eller garasjen? Eller aller helst begge steder? Kanskje er du der selv, også? Vel, vi tipper du ikke har den nye, snedige innretningen Minn Kota nå lanserer.

Minn Kota kommer med noen frekke, nye funksjoner på deres Ulterra-modell, som også ble vist på Icast-messen tidligere i år. Vi drar den frem igjen nå, da det har kommet en litt småfrekk video som er verdt å se.

Den mest iøyefallende er kanskje automatisk «Stow & Deploy» som de kaller det, et system som senker ned og løfter opp el-motoren automatisk, i tillegg til å kunne justere høyden underveis, alt ved hjelp av en fjernkontroll. Dette gir fiskeren stor kontroll på grunnere partier, uten å måtte gå i baugen for å justere dette manuelt.

Geeks? Neida…

The post For fiskeren som har alt appeared first on Hooked.

Undertegnede har etterhvert fått en tradisjon for å innlede båtsesongen med et besøk på Båtmessan i Gøteborg. Så også i år.

Av: Erik Grimsøen

At det var nesten -5 grader i Oslo og +5 grader i Gøteborg hjelper i seg selv på vårfølelsen, og det å vandre rundt og se på båter kan gjøre en stakkar helt våryr. Messen har tradisjonelt et tilsnitt som passer en sportsfisker som meg bedre enn de norske båtmessene. Årsaken er at en betydelig andel av utstilte båter er godt under 6 meter, og derfor passer både lommebok og fritidsinteressen bedre enn 40-foterne som gjerne dominerer i Norge. Det er ikke bare hardbarkede sportsfiskere på messen, du finner masse «sol og bad» -båter og utstyr i Gøteborg også, så hvis du heller i den retningen er det fortsatt mye å hente hos Söta Bror.

Bussturen fra Oslo til Gøteborg tar ca 4 timer hver vei, noe en lett overarbeidet småbarnsfar trives godt med. Her er det bare å bunkre opp med passelig lesestoff, og kanskje en nedlastet film eller fire på nettbrettet, og vips så er transporten unnagjort. Med WIFI og lademuligheter på bussen, går tiden fort. I år kom tur-retur bussbiletter på 338,- og det er vesentlig billigere enn å kjøre egen bil, samt at man nettopp kan bruke transporttiden på noe annet enn å se på vei og medtrafikkanter.

Allerede ved inngangspartiet møtte Karl-Johan og jeg den første sportsfiskebåten, i form av en Tracker 16 Pro Guide, som selvfølgelig er fult utstyrt med frontmontert elmotor med GPS-styring, og skikkelige ekkolodd. Disse båtene er etterhvert blitt ganske kjent også i Norge, ikke minst gjennom utallige bilder av Erik Walmanns Tracker på Pikewallis.

Vi ville vente med båtene på grunnplanet og tok turen rett i opp i 2. etasje, hvor det meste av tilbehørsleverandørene og -detaljistene holder til. Som vanlig for min del, var det noen elektronikknyheter som jeg bare «måtte» se, og denne messen er en av de som pleier å være godt dekket på elektronikkfronten. Vi begynte med en kikk hos Navico, som har merkene Lowrance og Simrad, i tillegg til B&G som er mer rettet inn mot seilbåter.

En ting jeg ville se nærmere på var Simrad sin ForwardScan, et høyfrekvent ekkolodd som ser foran båten, for å på den måten kunne si noe om dybder i den retningen. Teknologien er forsåvidt ikke ny, EchoPilot er et annet merke som har holdt på med dette lenge, men å få dette inn på en Simrad er nytt. Jeg forventer at denne teknologien først og fremst blir aktuell for større båter, og særlig for de som kombinerer stor båt med farvann som er dårlig kartlagt.

Kanskje hakket mer spennende for sportsfiskeren er årets store nyhet fra Lowrance, nemlig 3. generasjon av deres HDS-serie. Alle tre størrelser var utstilt, så her var det bare å trykke i vei.

Brukergrensesnittet og funksjonene er det samme på alle tre, selv om de største har en videomulighet som lillebroren ikke har. HDS Gen 3 er merkbart raskere enn Gen 2, og får min egen HDS 8 Gen 1 til å fremstå som en sinke. Med innebygget StructureScan, CHIRP-ekkolodd og mange alternativer for kart, kommer nok Lowrance til å holde godt på markedsandelene sine også med Gen 3. Om det er nok forbedringer til å få folk til å bytte ut sine eksisterende HDS Gen 2 er jeg nok litt mer i tvil om, men særlig for sportsfiskere som vil se fisk på større dybder bør innebygget enkeltbånds-CHIRP som er direkte kompatibel med Airmar sine ekkoloddgivere friste. En 7″ HDS Gen 3 har veiledende pris fra 13.725,- i følge prislistene til importøren ProNav, og det er ikke værst med tanke på hva som befinner seg av funksjoner og muligheter i enheten. Et lite sidespark til Navico; utstillingsmodellen av HDS 7 Gen 3 hadde feilkalibrert berøringsskjerm, som gjorde den bortimot umulig å bruke. Lett å fikse ved å kalibrerer skjermen, men kanskje litt flaut å vise frem?

HDS gen 3 har innebygget WIFI. I kombinasjon med Navicos GoFree nettbutikk, betyr dette at man skal kunne laste ned softwareoppdateringer i båten, kjøpe og laste ned nye kart, eller laste opp sine sonarlogger til karttjenesten Insight Genesis for å forbedre kartene der. Jeg har kjørt med en beta-variant av denne softwaren en stund, og den fungerer. Utfordringen ligger mest på båndbredden som er tilgjengelig over mobilnettet i det ganske land, men med stadig bedre dekning på 4G-nettet kommer denne typen teknologi til å bli stadig mer dominerende. I all ærlighets navn er ikke det å sette en nettleser i ett multifunksjonsdispaly som HDS helt nytt, Humminbird har dette i sin ION-serie og Furuno har det i sin TZT, men akkurat denne måten å gjøre det på er ny.

Reklamefilmen for den kommende funksjonaliteten er i hvertfall fin, i kjent amerikansk stil:

Neste stopp var Raymarine, for å kjenne litt på de Nye Dragonfly-modellene som du har lest om her på Hooked tidligere.

Jeg var spesielt interessert i å se hvor liten Dragonfly 4 egentlig er. En ting er å lese spesifikasjoner men det er noe annet å se den i virkeligheten med større skjermer rundt seg. Raymarine har valgt å bruke et widescreenliknende format også på minstemann i serien, og det gjør at skjermens høyde blir svært lav.

Når du bruker det tradisjonelle ekkoloddet eller downscan (som Raymarine kaller DownVision). er det nettopp skjermens høyde som er viktig, alt i bredden er bare historikk. Det samme gjelder når man bruker kartplotterfunksjonen, spesielt ved kjøring i plan. Hva som er 100 meter til siden for deg er langt mindre interessant enn det som er 100 meter foran deg. På større skjermer hvor man kommer til å kjøre mye med delt skjerm mellom for eksempel kart og ekolodd kan jeg se fordelen med den brede skjermen, men skjermdeling på disse små widescreenskjermene krever i hvertfall bedre syn enn det jeg har. Jeg hadde med andre ord gjerne sett at Dragonfly 4 hadde hatt smalere og høyere skjerm, for prislappen på 2.490,- til 3.490,- er ellers helt «riktig». Se ellers Raymarines norske prisliste for mer prisinformasjon.

Neste stopp var Garmin sin stand, for å se på deres nye modeller i prisklasser som legger opp til konkurranse med Lowrance HDS Gen 3, som du leste om litt lengre opp.

Med Garmins GPSMAPxs-modeller meldte Garmin seg inn igjen i det gode selskap når det kommer til markedets bedre ekkolodd. Dette var mye takket et sammarbeid med Airmar som produserer høykvalitets-ekkoloddgivere, et sammarbeid som resulterte i ekkoloddgiverene B150M (for gjennomgående montering) og TM150M (for aktermontering). Med disse giverne og CHIRP-teknologien kunne Garmins ekkolodd konkurrere med følsomheten til Lowrance/ Simrad på et nivå som gjorde at man måtte være spesielt interessert for å se forskjell. For 2015 har Garmin hevet standarden enda ett hakk med GPSMAPxsv, som er markedets første enheter med innebygget ekkolodd som takler to CHIRP-frekvensbånd samtidig.

Minstemann i serien er 7407xsv, med 7″ skjerm og en prislapp på 15.999,- uten giver i Norge. Dette legger den hårfint over HDS Gen 3 i samme størrelse, men hvis Garmins nye ekkoloddgivere er i stand til å konkurrere med Airmar, kan totalen med giver fort bli veldig nær nettopp HDS Gen 3, og absolutt i direkte konkurranse med Simrads NSS Evo2 som kom i fjor. Se ellers Garmins norske priser på denne serien HER. GPSMAPxsv er også kompatibel med Airmar sine CHIRP-givere, i likhet med Lowrance og Simrad, så her blir konkurransen skarp. Utvilsomt til glede for oss forbrukere. Skal vi komme med et lite sidespark også til Garmin, så er det at skjermene virket forbausende varme. Så lenge kjølerillene i bakkant håndterer dette, er ikke det noe stort problem i seg selv, men det kunne vært morsomt å målt faktisk strømforbruk på disse, målt opp i mot konkurrentene. Samtidig er Garmins mangel på kart som fungerer i norsk ferskvann markant, særlig med tanke på at de i praksis har fjernet muligheten for å lage sine egne kart til nye modeller.

Også Humminbird og Minn Kota sin stand måtte besøkes, delvis for å se om oppdateringene til Humminbird ONIX var like bra som Humminbird sier, og selvfølgelig for å se på nyheten Humminbird Helix og Minn Kota Ulterra. Nyheten Ulterra har du sett på Hooked allerede, nemlig HER.

Funksjonen med automatisk opp- og nedfelling av frontmontert elmotor er Minn Kota Ulterra foreløpig alene om, så får vi se hvor lang tid det tar før erkerivalen Motorguide kommer med sitt svar. Foreløpig har den norske importøren Flak bare priser på de rimeligere Minn Kota modellene på sin oversikt. Men skal vi dømme etter amerikanske og svenske priser, vil Ulterra med fult sett funksjoner ligge fra rundt 30-35.000 her i Norge. (Helt ubekreftet)

ONIX-serien har fått et par år på nakken, og etter en stor softwareoppdatering tidligere i vinter skal nå det meste av softwarefeil være ryddet av veien. Det lille jeg fikk klådd på ONIX, tyder i hvertfall på at enhetene har blitt VESENTLIG raskere etter oppdateringen, og at touchfunksjonene nå fungerer som de skal.

Men Humminbird har ikke bare brukt tiden på å rette feil, de har også kommet med en nykommer, Humminbird Helix:

Helix er opplagt en direkte konkurrent til Lowrance Elite, Raymarine Dragonfly og Garmin Echomap, og er i de fleste land priset deretter. Om det er kronekursen som har gjort at den norske importøren Flak har lagt seg merkbart over svenske priser på Helix er ukjent for meg, men sammenliknet med de svenske prisene på tvers av merkene er kanskje 6.199,- litt i overkant friskt for varianten av Helix som har GPS, ekkolodd og DownImaging. I Sverige får du den samme modellen for 4.800 SEK, noe som er litt rart når norske og svenske priser på elektronikk vanligvis ikke er sååå lang i fra hverandre? Her må nok de norske prisene ned, dersom denne skal slå an i i steinrøysa vår.

Vi ruslet ned i første etasje igjen. En ting som var godt synlig nær sagt over alt på messen var Evinrudes nye generasjon av sine 2-taktere. Du får nesten bedømme det designmessige selv, for her er det liten tvil om at Evinrude har lagt seg i selen for å skille seg ut fra mengden. Jeg tror vi kan være enige om at de har klart akkurat det….

Foreløpig finnes Evinrude G2 i størrelser fra 200 hester til 300 hester, Skulle ikke akkurat disse fargene matche din båt, eller din dagsform, så finnes det intet mindre enn 13 andre farger å velge i mellom, take your pick:

Men det er ikke bare det yttre designet Evinrude har gjort noe med. Det er i det hele tatt mange positive sider ved Evinrudes moderne 2-taktere kontra tilsvarende 4-taktere vi sportsfiskere ellers har en tendens til å henge på båtene våre. For noen år tilbake sa stygge tunger at amerikanerne fortsatte med 2-takt fordi 4-takt var for avansert for de, men Evinrude har vist at den som ler sist ler best. Kanskje noe å tenke på før neste motorbytte? Du kan tenke videre med informasjonen på den norske importørens hjemmesider; Frydenbø.

En båt jeg spesielt var ute etter å se på, var Busters nykommer Buster S Fish. Den er bygget på den vanlige Buster S, noe som betyr en ganske liten og letthåndterlig aluminiumsbåt for innsjøer og vassdrag. Men her forsøker Buster å gå amerikanske sportsfiskebåter i næringen, med kastedekk og skikkelige stoler på pidestall. Dessverre hadde den svenske importøren bestemt seg for at S Fish ikke var så spennende, og latt den ligge igjen hjemme. Jeg tok derfor en nærmere kikk på en annen modell jeg har sansen for, nemlig Buster M.

Buster M har også fått seg en skikkelig facelift for 2015. Den skranglete benken på siden er borte, og M kan nå «bygges» litt slik du vil. Personlig er jeg litt svak for DC (to konsoller) slik som på bildet, men den finnes også med en midtmontert enkeltkonsoll. Foran konsollen er det plastkasser, som enkelt kan tas ut.

Buster har en skikkelig motorbrønn selv på denne båten på bare 4,75 meter, og med en høy kant derfra og inn i båten. Liten mulighet for at bølger kan slå inn i båten her, noe som er lurt hvis man for eksempel skal dorge i medsjø eller bruker en frontmontert elmotor som ankring. (Da kan båten tidvis svinge rundt med rompa mot sjøen.) Badestigen ligner til forveksling på den jeg har på min egen båt, og kan lett felles ned fra sjøen hvis man er uheldig og får et ufrivillig bad.

En ting Buster ikke er alene om, men som uansett er lurt på mindre båter som får mye juling og kanskje sjøsettes på ramper med litt ymse hellning, er et justerbart feste for ekkoloddgiveren:

Neste stopp var Alumacraft, som så vidt jeg vet ikke har en norsk importør. Den svenske importøren Westgear leverer dog også til Norge. Dette er båter laget spesifikt for sportsfiske, med et tydelig amerikansk tilsnitt. Selv om modellene på bildet under er fra serien med V-bunn, er de likevel ganske flatbunnet sammenliknet med for eksempel finner som Buster og Silver. Dette er med andre ord båter som trives best med ganske begrenset bølgehøyde.

Bildet over og under viser minstemann i serien, Escape 145, i såkalt tiller-utgave. Tiller innebærer at den er beregnet på motor med rorkult (en Honda BF40 i dette tilfellet), en løsning som gir mye innvendig plass som ellers hadde vært brukt på en konsoll. For de som heller vil prioritere litt komfort på transportstrekningene, finnes det også en variant med sidemontert konsoll som heter CS.

Alle Escape-modellene har en liten og grunn motorbrønn, så sjø som skulle slå inn bak vil ihvertfall ikke gå rett inn i båten. Men for litt større innsjøer, eller aktivt vertikalfiske med mye bakking, er nok sprutbeskyttere slik som på bildet under å anbefale. Jeg har egentlig aldri forstått hvor mange amerikanske fiskebåter skal være så åpne bak.

 

Hakket større er Escape 165, som var utstilt med sidekonsoll (CS).

Selv med konsollen, er det masse plass å boltre seg på i 165:

Enda hakket større er Escape 175, og nå er det dobbel sidekonsoll og skikkelige vindruter som gjelder:

På 175 finner vi dessuten en badestige, et viktig sikkerhetsmoment:

Storebror fra Starcraft er 195, som med sine 5,9X2,5 meter og 200 HK skulle by på både plass nok til hele fiskeklubben og fart nok til å legge garnfiskerne på betryggende avstand. Kanskje ikke så dumt at pidestallene til setene har luftfjæring?

Den siste båten jeg vil trekke frem i denne omgangen er Ockelbo. Merkenavnet har lange tradisjoner, men bruk av aluminium er ganske nytt og modellen B18AL er helt ny:

På messen var den utstilt med sidestilt enkeltkonsoll, men som bildet over viser finnes den også med andre alternativer. Dette er en båt bygget for å vare, med klare trekk av arbeidsbåt. Lillebror B16AL har eksistert en stund, og har fått mye skryt, og med B18AL tror jeg Ockelbo kan appelere også til for eksempel norske sjøfiskere. Jeg er ganske sikker på at du sliter ut deg selv, lenge før du sliter ut denne båten. Skikkelig motorbrønn, høy reling, solid rekke og overdimensjonert på stort sett alle områder.

En ting som Oceklbo gjerne kan lære bort til andre båtprodusenter (ikke minst franske og amerikanske), er utformingen og størrelsen på selvlensen. Her er det store rør som har mer enn bare en teoretisk mulighet for å få unna vannet i skikkelig drittvær. Liten sjangs for at barnåler og annet småtteri skal tette selvlensen her:

Mett av inntrykk, og med bagasjen full av favoritt-jigghodene mine for vertikalfiske, var det bare å ta plass på bussen igjen med nok en film på IPaden, og drømme om sommeren…

The post Et lite stykke himmel – Båtmessan 2015 i Gøteborg appeared first on Hooked.

Insight Genesis (IG) eies av Navico, som også eier Lowrance og Simrad Yachting. IG er en karttjeneste som baserer seg på brukernes opplastede sonarlogger.

Av: Erik Grimsøen

Du kan lese en detaljert gjennomgang av betalversjonen av IG HER. Nå endrer de både på prisen på betalingstjenesten, og ikke minst på hva som inngår i gratisdelen av tjenesten.

Prisen på betalingstjenesten halveres fra 99 USD per år til 49 USD per år. Det i seg selv er en svært god nyhet, men den virkelige «bomben» er hva som skjerm med gratisdelen av tjenesten. Kartene som ligger i Social Map delen av IG, dvs kart laget av alle brukernes sonarlogger som enkeltbrukeren har godkjent for felles bruk, blir nå gratis.

Dette betyr at alle med en kompatibel Lowrance eller Simrad kartplotter eller kombienhet nå kan skaffe seg kart med ekstrem nøyaktighet helt gratis.

Her er en oversikt over forskjellen mellom gratis- og betalversjon. De nye funksjonene i gratisversjonen er merket med «new».

Hvilke modeller er så kompatible? Jeg lister opp de som er mest aktuelle for sportsfiske:

• Alle Lowrance HDS Gen 2 kartplottere og kombienheter (altså modellen med knapper)
• Alle Lowrance HDS Touch kartplottere og kombimodeller (modellen med berøringsskjerm)
• Alle Lowrance HDs Gen 3 kartplottere og kombimodeller (modellen med både touch og knapper)
• Alle Lowrance Elite HDI kombienheter og Elite HD kartplottere
• Alle Lowrance Elite CHIRP kombienheter
• Alle Simrad NSS Sport (altså forrige generasjon NSS) kartplottere og kombienheter.
• Alle Simrad NSS Evo2 (den siste modellen) kartplottere og kombienheter

I oppdateringen ligger også to andre ting som er verdt å merke seg. Den første er at IG nå støtter «shading», eller skyggelegging på norsk. Dette betyr at kartet vil få forskjellig variant av blåfarge for vann med ulik dybde, som igjen gjør det mye enklere å tyde kartet når man har zoomet litt ut, og mye enklere å raskt se hvilke deler av sjøen som har den dybden man ønsker å fiske på. For gratisversjonen er det også nytt at man nå kan slå sammen enkeltlogger (inntill 12 stykker) til ett kart, og skape kart til sin enhet på bakgrunn av dette. (Denne funksjonen bruker du altså hvis du ikke ønsker at dine logger skal deles med andre via Social Map.) Merk at det fortsatt er ulovlig å logge i saltvann i Norge, Insight Genesis har derfor en begrensing som gjør at du kun får brukt Social Map funksjonen i ferskvann.

Hvis du vil ta en kikk på det som ligger i Social Map før du registrerer deg, så kan du gjøre det vi Naviguide.se HER.

Gode nyheter hele veien her, altså!

The post Insight Genesis-kartet blir gratis! appeared first on Hooked.

Bo Hall er en svenske med en lang merittliste innen sportsfiske. Han har tidligere skrevet to andre bøker, hvor «Havsfiske med Surprise», en grundig innføring i havfiske, nok er den mest kjente og har gitt mang en havfisker kunnskapene som skal til for å få skikkelig stangflex. Nå har han kommet med en flunkende ny bok. «Ekolodsboken» er ment å gi leseren det som skal til for å bruke ekkolodd til sportsfiske.

Av: Erik Grimsøen

Summa summarum har Bo lyktes godt med boken. Undertegnede kan absolutt anbefale boken til alle sportsfiskere som bruker, har tenkt til å bruke, eller burde bruke ekkolodd. Dette innbefatter alt sportsfiske fra en flytende farkost, så her er det egentlig ikke noe å lure på. Bestill boken, book tid under leselampen og les den.

 

 

 

 

 

 

 

 

Boken koster 400,- SEK inkludert porto til Norge, og kan bestilles via Bos nettside havsfiske.net. Husk å skrive i meldingsfeltet på nettsiden hvilken av bøkene hans du ønsker å bastille.

The post Gjør det kompliserte enklere appeared first on Hooked.

Du har tidligere lest om Lowrance Elite HDI her. Elite HDI er nå erstattet med Elite CHIRP og tiden er kommet til å se nærmere på om nykomlingen virkelig er bedre enn forgjengeren. Her følger gjennomgang av funksjoner og en test av Elite 5 CHIRP.

Under en uhøytidelig undersøkelse i en ekkolodd-gruppe på Facebook, svarte 60% av deltagerne at de brukte Lowrance som ekkolodd/ kartplotter. En slik undersøkelse kan neppe sies å dekke hele markedet i Norge, men det gir en viss pekepinn om hvor populært merket har vært de siste årene. Med Elite HDI oppgraderte Lowrance modellene i sin «mellomprisklasse» kraftig, og når så Elite HDI blir byttet ut med Elite CHIRP bare 1-2 år etter forrige generasjonskifte, er det lov å være spent på hva det innebærer. Men er Elite CHIRP så mye bedre enn Elite HDI som Elite HDI var i forhold til eldre Elite-modeller?

Elite CHIRP serien kommer i fire skjermstørrelser:

• Elite 4 CHIRP med 4,3″ skjerm
• Elite 5 CHIRP med 5″ skjerm (testet)
• Elite 7 CHIRP med 7″ widescreen skjerm
• Elite 9 CHIRP med 9″ widescreen skjerm

Elite CHIRP sender på 40-60 kHz ved Lav, 60-100 kHz ved Medium og 160-240 kHz ved Høy. Dette er store frekvensspektere sammenliknet med konkurrenten(e). Som vanlig i ekkoloddsammenheng gir høyere frekvens mer detaljer og kan fange opp mindre mål, men dette forsterkes ved at bredden på frekvensbåndet stiger med CHIRP-båndet. Lav har altså et frekvensspekter på 20 kHz, Medium et frekvensspekter på 40 kHz mens Høy drar på med hele 80 kHz. Til sammenlikning operererer  den nærmeste konkurrenten (Raymarine Dragonfly) med 170-230 kHz, en båndbredde på 60 kHz men uten mulighet til å velge frekvensbånd. Med 83/200/455/800-HDI-giveren har du både High og Medium CHIRP tilgjengelig på Elite CHIRP, totalt 120 kHz. Det er dobbelt så stort frekvensbånd som konkurrenten.

I CHIRP-sammenheng er målseparasjonen (evnen til å vise små fisk) delvis gitt av bredden på frekvensspekteret, så effekten fra høy frekvens ved Høy blir altså forsterket ved at Høy også har den største frekvensbredden.

Selv om hoveddelen av testingen ble gjort med 83/200/455/800-HDI, var fristelsen stor for å også teste Eliten med mine andre givere. Både Airmar P66 (50/200) og Airmar TM150M (Medium CHIRP) fikk lekt med Eliten. Med P66 var resultatene som forventet, dvs gode for et ekkolodd med låst frekvens. Overraskelsen kom med TM150M, som til tross for at den fra Airmar sin side er langt unna Elitens frekvensspekter fungerte meget bra. TM150M er fra Airmar sin side ment for 95-155 kHz, noe som avviker mye fra Elitens 60-100 kHz ved Medium CHIRP. Men siden TM150M ikke offisielt er kompatibel med Elite CHIRP skal vi ikke bruke mer tid på det.

Dupptestene mine ble litt forpurret av mye fisk. Det var rett og slett vanskelig å finne steder med lite nok fisk til at jeg kunne skille duppenes ekko på skjermen fra fisk. Forsåvidt et luksusproblem. Konklusjonen etter å ha testet på cirka 10, 20 og 30 meters dyp var at det ikke var mulig å si at Elite CHIRP var bedre enn Elite HDI. Resultatene var mer eller mindre identiske for begge to. Identisk gode.

Med den lett nerdete delen av ekkoloddtesten ute av verden, var det på tide å prøve Elite CHIRP under praktisk fiske. De to skjermbildene under er fra Steinsfjorden. 

Bildene er ikke tatt på nøyaktig samme tidspunkt, siden de to ekkoloddene ikke kan kjøres samtidig uten å forstyrre hverandre. De viser alikevel det samme som dupptesten, det er svært liten forskjell på låst frekvens 83/200 og CHIRP High/ Medium på dybdene jeg vanligvis fisker etter gjedde.

På dypere vann i Tyrifjorden begynner Elite CHIRP å markere seg mer kontra Elite HDI. Stålfortom ble byttet ut med fluorkarbon, og målet var ørret. Skjermbildet under er delt mellom kartplotter og Medium CHIRP ekkolodd, en organisering av skjermen som er meget nyttig. Merk også at skillet mellom kartplotter og ekkolodd ikke er midt på, man kan justere størrelsen på skjermpanelene etter eget ønske. 

Se på hva som skjer rundt 40 meters dybde på skjermbildet under. Her skifter jeg fra låst frekvens til CHIRP midt i skjermbildet, og øker følsomheten med 4 hakk. Da ser vi plutselig fisk, fisk som ikke var synlige med låst frekvens.Men også fisk høyere i vannlaget vises tydeligere med CHIRP over større dybder, se på fiskene på 15 meters dyp. Det er verdt å merke seg at dette er med 83/200/455/800-HDI ekkoloddgiveren, som nok begynner å nærme seg det maksimale av dybder den er komfortabel med å vise fisk på. På disse dybdene ville 50/200/455/800-HDI vært et bedre valg av ekkoloddgiver.

I mine øyne er det liten tvil om at ekkoloddet i Elite CHIRP er meget bra, sannsynligvis noe av det beste i sin prisklasse. Det er ikke enorm forskjell fra Elite HDI, men særlig for sportsfiskere som fisker på eller over større dyp vil det være merkbar forskjell på Elite CHIRP og Elite HDI. For det mer klassiske abbor-, gjedde- og gjørs-fisket har CHIRP-funksjonen i Elite CHIRP lite ekstra å by på kontra forgjengeren Elite HDI.

Downscanfunksjonen i Elite CHIRP er den samme som i Elite HDI. Denne er derfor ikke testet spesielt. 

Kartplotterfunksjonen

Elite kommer i tre versjoner i hver skjermstørrelse. En kombienhet som har både ekkolodd og kartplotter, en ren kartplotter og ett rent ekkolodd. Kombienheten (på test) og kartplottermodellen kan bruke kart fra svært mange kartleverandører. For oss i Norge er det Navionics, Jeppesen C-Map, Insight Genesis og dybdekart.no som er de mest relevante alternativene.

Det er et bakgrunnskart i Elite CHIRP, og for Indre Oslofjord hvor deler av testen vår fant sted, er dette rimelig presist. For resten av Norge (og forsåvidt øvrige deler av verden) er bakgrunnskartet egentlig bare tull. Du bør med andre ord basere deg på andre kart enn bakgrunnskartet. For saltvann er det helt klart Navionics jeg vil anbefale til Elite og forsåvidt øvrige Lowrance-plottere. Du kan selv vurdere kvaliteten på kartet via Navionics sin fine webb-app. Zoom inn på ditt område, og så kan du slå av og på Sonarcharts nede i venstre hjørne for å se om du synes det er verdt å betale for den funksjonen eller ei. Det følger med en egen minnebrikke for å kjøpe Navionics-kart rett fra nettsiden deres når du kjøper en Lowrance i Norge. I testen vår brukte vi et lett utdatert Navionics Gold Small og ett Gold 49XG under testingen i Oslofjorden, samt kart fra både Insight Genesis og Dybdekart.no under testingen i Tyrifjorden og Steinsfjorden.

For å bruke Insight Genesis må du registere deg og Eliten på Insight Store. Du trenger Elitens serienummer og innholds-ID, begge deler finner du i menyen. (Trykk på «Menu» to ganger og velg»Om».)

Med Eliten registrert kan du laste ned gratis kart fra Social Map delen av Insight Genesis. Du kan også laste opp dine egne sonarlogger for å lage dine helt egne kart, og ikke minst for å bidra til kartene i Social Map. Kartene i Social Map gjelder kun for ferskvann.

Kartene fra Dybdekart.no fungerer fint i Eliten. Også disse gjelder for ferskvann, og er helt gratis. Alt som kreves er at du selv logger data til prosjektet og sender inn, så kan du laste ned kart for å bruke i Eliten rett fra nettsiden. Steinsfjorden-kartet som ble brukt under fartstesten (se under) er åpent for alle og du finner det HER.

Nøyaktigheten på GPSen er god, ikke bransjeledende men absolutt god nok. Den oppdateres med 5 Hz, som igjen er det samme som sine dyrere brødre i HDS Touch-serien og raskt nok til at båtsymbolet i kartplotteren forflytter seg jevnt og pent i normal hastighet på normale zoom-nvåer. Men alle som har hatt en eldre kartplotter i en hurtiggående båt vet at oppdateringsfrekvens i seg selv ikke er nok, også prosessoren i kartplotteren må henge med. Når man zoomer langt inn på et kart for å se detaljer så nøyaktig som mulig, og så forflytter båten i høy hastighet, finner man fort ut om prosessoren i kartplotteren henger med eller ei.

Her er det et markant skille mellom Elite HDI og Elite CHIRP. Zoomer jeg helt inn med Elite CHIRP går målestokken helt ned til 3 meter, det samme som på Elite HDI. Men når jeg så gir full gass klarer ikke Elite HDI å oppdatere kartbildet fort nok, og jeg kjører rett og slett i fra kartbildet. Først når jeg zoomer ut til en målestokk på 100 meter henger Elite HDI med i 28 knop.

Elite CHIRP er ikke helt fornøyd med målestokken på tre meter i 28 knop, men henger med så vidt det er. Som bildet over viser sliter den litt i underkant av kartet (se den hvite linjen under de røde pilene), men den veien jeg kjører er ikke noe problem med «nord opp» orientering på kartet. Zoomer jeg ut til 5 meter henger Elite CHIRP med uten problemer. Dette er et godt resultat på kartplottere i høyere prisklasser, og et veldig bra resultat på en kartplotter i denne prisklassen. Det er absolutt ikke naturlig å zoome så langt inn i kartet i såpass høy hastighet, men poenget var å teste prosessoren. Så i en normal brukssituasjon vil Elite CHIRP være mer enn rask nok for de aller fleste, inkludert undertegnede. 

Øvrige funksjoner

Elite CHIRP kan kobles til eller brukes i kombinasjon med, flere andre ting. Via strømkabelen har enheten et NMEA0183-nettverk, og dette kan brukes til å koble den sammen med AIS eller VHF. Vi har ikke testet denne funksjonaliteten, men det er all grunn til å anta at det fungerer. NMEA0183 kan også brukes til å koble enheten sammen med en autopilot, for å gi autopiloten posisjonsdata. (Men Elite CHIRP støtter ikke styring av Lowrance sin egen autopilot.)

Elite 5 CHIRP har tilkobling for ekstern GPS-antenne. Denne tilkoblingen er dog av den gamle typen, men skulle du føle behovet er det LGC-16W som passer til Elite 5 CHIRP. For Elite 7 og 9 CHIRP har Lowrance tatt ett skritt til, så disse er kompatible med den mye bedre Point-1 antennen via NMEA2000-nettverk. Point-1 er antennen jeg bruker selv, og bortsett fra at den fungerer på et mer stabilt (og moderne) nettverk, har den også innebygget elektronisk kompass som igjen kan gi deg kompasskurs og ikke bare GPS-beregnet kurs.

Alle kombienhetene i serien (ekkolodd og kartplotter) har en minnekortport for et Micro SD minnekort på maksimalt 32GB. Bortsett fra at minnekortporten nettopp gjør at du kan bruke kart fra slike minnebrikker, er det også andre fordeler med dette. Med et minnekort i Eliten kan du ta skjermbilder ved å trykke på «Power» og «Zoom+» knappene samtidig. Funksjonen ble flittig brukt under vår test, for å få tatt skjermbildene du ser her. Men det å ta skjermbilder kan også være nyttig for egen læring, og ikke minst for å pynte opp i foruminnlegg, bloggposter og Facebookoppdateringer. Minnekortet brukes forøvrig til å oppdatere softwaren i enheten når Lowrance kommer med nye (gratis) oppdateringer. Det er sterkt å anbefale at det første du gjør med din nye Elite er å oppdatere softwaren. Videre kan du lagre waypoints, enten for sikkerhets skyld eller for å dele med andre, lagre ruter og innstillinger på minnekortet.

Fremtiden

Fra kilder vi antar som sikre (men som vi i beste «undersøkende journalistikk»-stil ikke vil navngi), har vi fått et lite innblikk i spåkulen med tanke på hva som kommer av oppgraderinger til Elite CHIRP fremover i 2015. Den kanskje største nyheten er en softwareoppdatering, som vil bringe Elite CHIRP opp på funksjonene i HDS-serien. Vi tenker her på innstillingsmulighetene for ekkolodd og kartplotter, samt mulighet for å bruke ekkoloddet i manuell modus (uten problemer) ved fiske etter pelagiske arter, som drastisk bedrer oppløsningen.  Mulighet til å vise forskjellige lag i et kart hver for seg, som bunntype og vegetasjon i tillegg til dybde, kan også ligge i en slik oppdatering. Ulempen med spåkuler er at de kan være dårlig innstilt, så ting kan endre seg. Skulle spåkulen stemme, så er flere av trekkene vi kommer med i konklusjonen stort sett borte.

Konkurrentene

I denne prisklassen stiller Garmin Echomap, Raymarine Dragonfly og Humminbird Helix klare til kamp. Disse finnes igjen i forskjellige varianter og skjermstørrelser, akkurat som Elite CHIRP. For å finne den som passer til akkurat DEG og DITT bruk, kan det være lurt å sette opp en liten liste over hva som er viktigst for akkurat deg, og så krysse ut modeller og varianter som ikke passer med listen din. Hvis ikke er det fort gjort å gå seg vill i alle variantene, og ikke minst i begrepene som markedsavdelingen til de ulike merkene kan finne på å bruke. Til slutt sitter du kanskje igjen med to alternativer, da er det på tide å komme seg til en forhandler og trykke litt på en utstillingsmodell. Ikke se så mye på hvordan demomodusen ser ut, men sjekk at DU synes enheten er enkel å betjene og at du fort kan justere følsomhet på ekkoloddet, zoome inn og ut på kartet, og bytte mellom ekkolodd og kart. Sjekk også at det finnes gode kart til enheten, det kan for eksempel være en utfordring for ferskvannsfiskeren å finne gode kart til Garmin. Den ideelle løsningen hadde kanskje vært Side Imaging fra Humminbird, CHIRP-ekkolodd fra Lowrance, auto-funksjonene fra Raymarine og GPS-hastigheten til Garmin? Alle har sine sterke (og mindre sterke) sider, så en aldri så liten analyse av hva DU føler at du trenger er lurt før tusenlappene flyr avgårde.

Noe å forbedre?

For sportsfiske i Norge hadde vi gjerne sett at downscan ble erstattet eller komplettert med SideScan og at gratisutgaven av Insight Genesis (Social Map) hadde fungert i saltvann. Ingen av delene er noe Lowrance kan gjøre noe med direkte, det første er dekket av et patent og det andre er forbudt i Norge. Vi hadde også gjerne sett at ekkoloddet fungerte like godt i manuell modus som sine dyrere søsken i HDS-serien . Vi ønsker oss at bruksanvisningen hadde litt mer informasjon om hvilke funksjoner og innstillinger man skal bruke til hvilket fiske og hvorfor, spesielt med tanke på at prisklassen frir til førstegangsbrukere. Bruksanvisningen kunne også vært bedre på instruksjonene rundt givermontering, og viktigheten av å gjøre dette skikkelig. Skjermbildefunksjonen hvor man trykker på «Power» og «Zoom+» er veldig følsom for at begge knappene trykkes inn nøyaktig samtidig. Siste punkt på forbedringslisten er at en «Exit»-knapp hadde vært kjekt, og tidsbesparende. Du kan lukke alle menyer etc nå også, men med en mindre intuitiv løsning enn dersom det hadde vært en egen knapp for dette.

Lowrance har hatt et rykte på seg for å ha «bugger» i nye modeller, altså softwarebaserte feil. Elite HDI hadde noen slike da den kom på markedet, og først etter en oppdatering eller tre var alt i orden. Det første jeg gjorde før jeg begynte å bruke Elite CHIRP var derfor å oppdatere programvaren, noe man kan gjøre gratis via Lowrance.com. Jeg har ikke opplevd noen form for bugger i løpet av de 42 timene jeg har brukt Elite CHIRP i båten, dette til tross for skifte av ekkoloddgivere, skifte mellom ulike innstillinger, skifte mellom manuell- og auto-modus, logging av data og bruk på forskjellige dybder. Men man kunne helt klart ønsket seg at den originale softwaren var feilfri, slik at oppdateringer handler om kun forbedringer og nye funksjoner, ikke problemløsning. Du finner oppdatering til både Elite HDI og Elite CHIRP her: http://www.lowrance.com/en-US/Software-Updates/Elite-40/

Oppsummering og konklusjon

For å svare på mitt eget spørsmål i starten på denne artikkelen; nei, Elite CHIRP er ikke et like enromt steg opp fra Elite HDI som Elite HDI var fra tidligere modeller. Elite CHIRP ligger i en tøff prisklasse, med brukere som forventer funksjoner som i toppmodellene, men uten tilhørende prislapp. I den settingen lykkes Lowrance godt, spesielt hvis det nettopp er et følsomt ekkkolodd som er viktigt. Modellen vi har testet har en veilledende pris med ekkoloddgiver på 5.675,- og selges i praksis til rundt 5.000,- flere steder i skrivende stund. Veiledende pris er forøvrig identisk med tilsvarende for Elite 5 HDI, men vær forberedt på at dollarkursen vil medføre fare for prisstigning utover i sesongen. For dette får du antageligvis et av markedets beste ekkolodd i prisklassen, og mulighet til å bruke et stort utvalg av kart. Siden ekkoloddet kan brukes med mange forskjellige ekkoloddgivere, passer det like godt i saltvann som i ferskvann, og på dypt vann fortjener Elite CHIRP en bedre ekkoloddgiver enn den jeg primært testet med. Alt tyder på at Lowrance kommer til å beholde sin markedsandel med Elite CHIRP, og det vel fortjent.

PS: I neste artikkel kommer en test av dyrere CHIRP-utstyr for Lowrance og Simrad. 

The post Test av Lowrance Elite 5 CHIRP appeared first on Hooked.

Svinger, giver, ekkoloddgiver, reciver, «dingsen i vannet». Kjært barn har mange navn.

Av: Erik Grimsøen

Når folk snakker om ekkolodd, snakker de som regel mest om den delen av utstyret som står inne i båten. Nå skal vi se på den andre delen av utstyret, nemlig ekkoloddgiveren og da spesielt Airmar TM150M.

Ekkolodd og stereoanlegg har flere ting til felles. De handler begge om lyd, og består av forskjellige komponenter som må fungere sammen for at resultatet skal bli bra. I ekkoloddverdenen utgjør ekkoloddgiveren både høyttaler (når signalet sendes) og mikrofon (når signalet mottas tilbake). Det hjelper lite å ha en fantastisk forsterker i stua, hvis mikrofonen musikeren brukte var dårlig, eller hvis høyttalerne dine ikke henger med i svingene. På samme måte hjelper det bare litt å ha et fantastisk ekkolodd i båten, dersom ekkoloddgiveren ikke er av tilsvarende kvalitet. Ofte vil et godt ekkolodd fungere bedre med en billig ekkoloddgiver, enn et dårlig ekkolodd med den samme giveren, men det er først når alle deler er på linje med hverandre at man får full effekt av ekkoloddet. I testen av Elite 5 CHIRP skrev jeg at det ekkoloddet nok hadde fortjent en bedre ekkoloddgiver enn den som fulgte med, og det er (dessverre) ikke helt uvanlig. Dette blir vanligvis tydeligere desto dypere vann du skal ut på, men effekten er der også på grunt vann bare i mindre grad.

Merker og slikt

Airmar er markedsledende på ekkoloddgivere. Ekkoloddentusiasten kjenner sikkert til klassiske ekkoloddgivere fra Airmar som TM260, B60 og P66. Disse har gitt mang en sportsfisker et merkbart løft i ekkoloddprestanda i årevis, og har i mange tilfeller vært en nødvendighet for alle som vil se fisk med nogenlunde sikkerhet på dypere vann enn 20-30 meter. Felles for alle disse er at de er beregnet på å brukes med låst frekvens, 50 og 200 kHz. Med introduksjonen av CHIRP, ekklodd som sender og mottar på mange frekvenser samtidig, kom Airmar med givere spesielt beregnet for dette.

Alle de store ekkoloddmerkene har modeller som er kompatible med Airmars CHIRP-ekkoloddgivere. Her er noen eksempler, billigst øverst og dyrest nederst:

• Garmin GPSMAPxs
• Simrad NSS Evo2
• Lowrance HDS Gen 3
• Raymarine aSeries med CP470-modul
• Humminbird ONIX med DS3000-modul
• Furuno NavNet med DFF1-UHD-modul

Det er liten tvil om Garmin, Lowrance og Simrad har kommet lengst på CHIRP i prisklassen undertegnede typisk befinner seg i. Raymarine, Humminbird og Furuno har kun kompabilitet med Airmars CHIRP-givere på aller øverste prishylle, noe de må gjøre noe med hvis de skal henge med i markedet.

Har man et CHIRP-ekkolodd som er kompatibelt med Airmars tilsvarende ekkoloddgivere, får man flere fordeler over alternativene:

Litt om frekvenser

Ekkoloddgivere beregnet på låst frekvens kan i de fleste tilfeller sende på minst to frekvenser. Disse frekvensene er typisk 50/200, 77/200 og 83/200 kHz og blir presentert på ekkoloddet ditt i hvert sitt bilde. CHIRP-givere sender altså på mange frekvenser samtidig, og slår dette sammen i ett bilde på ekkoloddskjermen din. Frekvensspekteret man kan benytte med CHIRP er stort, men i praksis kan man ikke bruke alle frekvenser samtidig, så spekteret deles opp i tre bolker.

• High/ Høy CHIRP, typisk for å se fisk og struktur på grunnere vann enn 150 meter.
• Medium CHIRP, typisk den gyldne middelvei.
• Low/ Lav CHIRP, typisk der man skal nå ekstremt dypt på tusen meter eller mer og se fisk på mange hundre meters dyp.

Noen ekkoloddgivere kan bruke to av disse frekvensbåndene samtidig, og de tre siste alternativene på utstyrslisten lengre opp er nettopp beregnet på slike givere. Du kan for eksempel se både Høy og Lav CHIRP i hvert sitt skjermbilde, noe som kan være nyttig der man både vil se både detaljer (Høy) og ha vid konevinkel (Lav). Disse giverne og ekkoloddløsningene er dog såpass dyre at vi konsentrerer oss om de litt enklere alternativene i denne omgangen, med andre ord enkeltbånds-CHIRP hvor man har enten Høy, Medium eller Lav.

Airmars rimeligste alternativer for CHIRP er TM150M og B150M. Begge har det samme kjeramiske elementet og er 300W-givere, altså den samme innmaten, men de er beregnet på forskjellig montering. 300W høres kanskje lite ut, klassikeren P66 til halve prisen er tross alt 600W. Men det er andre faktorer som er vel så viktig ved valg av ekkolodd og ekkoloddgiver. Eksempler på dette er kvaliteten på det kjeramiske elementet inne i ekkoloddgiveren, og kvaliteten på huset som omgir elementet. En giver med lav effekt (W) men høy følsomhet kan utkonkurrere langt kraftigere givere. Samtidig vil CHIRP per definisjon sende mer energi ned i vannet enn en tilsvarende giver med låst puls, på grunn av at den opererer på langt flere frekvenser gjennom sitt frekvenssveip. Det er liten tvil om at TM150M viser fisk i vannsøylen langt bedre enn P66, noe skjermbildene lengre ned viser.

TM150M er beregnet på aktermontering (TM= Transom Mount). Jeg har en av disse selv, og skjermbildene lengre ned er alle tatt med denne ekkoloddgiveren som jeg har hatt et års tid. B150M er beregnet for gjennomgående montering (B= Bronze). Her sitter det kjeramiske elementet inne i et bronsehus, og du må altså skjære et hull i skroget på båten din for å montere en slik. Prismessig ligger begge to rundt 3.000-3.500,- Dette høres kanskje høyt ut, men er egentlig ganske rimelig når vi først begynner å snakke om ekkoloddgivere av en viss kvalitet.

En liten advarsel rundt TM150M/ B150M er på sin plass: Skal du bruke en av disse mot Lowrance eller Simrad MÅ du kjøpe en giver som har riktig kontakt originalt. Du må IKKE kjøpe en av disse uten kontakt eller med kontakt beregnet på et annet merke og skjøte på kontakt som passer i din Lowrance/ Simrad. Årsaken er at TM150M/B150M til Lowrance/Simrad må ha et filter i mellom giveren og og kontakten som tilpasser impedansen. For øvrige CHIRP-givere fra Airmar gjelder ikke denne advarselen, der kan du skjøte på den kontakten som passer uten problemer. (Team Sciurus har et eksempel på hvordan man kan gjøre dette på sine nettsider.)

Nok teknikkprat, hva med praksis?.

La oss se hva man kan oppnå med et CHIRP-ekkolodd og en TM150M. I eksemplene under bruker jeg vekselvis Simrad NSS Evo2 og Lowrance HDS med Sonarhub-modul. Mine aldrende Lowrance HDS (Gen 1 og Gen 2) er ikke direkte kompatible med CHIRP, men med en SonarHub-modul i mellom de og ekkoloddgiveren kan også de benytte CHIRP.

Vi begynner i saltvann. Her kjører jeg ut over en kant i Oslofjorden og som du ser blir det dramatisk dypere her. Rett utenfor kanten står det mye fisk, fordelt på tre lag. Det første laget med fisk er på 5-10 meters dyp, det neste på 50-70 meter og så er det et tredje lag med større enkeltfisk på 90+ meters dyp. På bildet har jeg zoomet inn på 44-80 meter, noe som øker den relative oppløsningen betydelig. Vi ser agnfisk og noen større utslag som sannsynligvis er torsk eller sei.

På grunn av følsomheten klarer TM150M å fange opp temperaturskiller (sprangsjikt) og andre lagvise delinger i vannsøylen. Markert med en rød firkant på bildet under ser du et tydelig skille mellom overflatevannet ned til cirka 5 meter, og vannet under som holder en annen temperatur og saltholdighet. Ikke overraskende er agnfisken rett under dette skillet.

Følsomheten fanger også opp fisk i store deler av vannsøylen. Min erfaring med TM150M tilsier at den viser fisk godt ned til litt over 100 meters dyp i saltvann. På bildet under ser du en enorm stim med agnfisk på 25-50 meters dyp, og et større utslag ned mot bunnen på drøye 100 meter.

Ved å zoome inn bedrer vi oppløsningen, og ser returekkoet over bunnen godt. Om skjermbildet under viser en stor fisk, og skyggeekoet av denne, eller en stor fisk med flere mindre under, er ikke godt å si. Men fisk er det definitivt.

Men det er på litt grunnere vann TM150M virkelig skinner, selv over store dybder. Zoomfunksjonen er nyttig også på litt mer begrensede dybder, og kombinert med CHIRP gir det en imponerende oppløsning.

Ved å sette dybdeskalaen på ekkoloddet manuelt, øker du den relative oppløsningen dramatisk på alle ekkolodd. Med andre ord blir mengden vann som skal vises mindre i forhold til skjermens størrelse enn når man ser på hele vannsøylen. Ser du på agnfisken på bildet tre hakk opp (det som viser dybde på 108 meter) ser du bare en grøt med agnfisk. På bildet under er dybdeskalaen endret så vi bare ser denne grøten, og med CHIRP kommer da den enkelte fisk i stimen tydelig frem.

Nå var det ingen retureekko på skjermbildet over som var større fisk, men blant småfisken dukker det opp overraskelser. Ved trolling handler bruken av ekkolodd mye om å finne områdene med mye agnfisk, for der finnes som regel predatorene også. Ørreten på bildet under var intet unntak.

Skjermbildene over viser med all tydelighet store mengder med agnfisk. Sammenlikner vi disse bildene med hva en god giver for låst frekvens kan gjøre, bør forskjellen være klar og tydelig for de fleste. Skjermbildet under er med Airmar P66 og tatt samme dag og omtrent samme sted som bildene over. (Streken på tvers av skjermen på 10 meters dyp er dypriggloddet mitt.)

Det er ingen tvil om at også P66 viser store mengder agnfisk, men man må ha høyere gain enn TM150M og vi får mer støy i skjermbildet. Oppløsningen er også dårligere, P66 skiller ikke så godt på enkeltfiskene i stimen som TM150M. Det er et poeng at forskjellene i bildekvaliteten ikke bare handler om CHIRP. P66 har en Q-faktor på 24 ved 50 kHz og 30 ved 200 kHz, mens TM150M har en Q-faktor på bare 2 i snitt gjennom sitt frekvenssveip fra 85 til 145 kHz med utstyret jeg brukte. Sagt på en annen måte betyr dette at TM150M også vil være mer følsom i låst frekvens, feks 105 kHz, enn P66.

P66 har konevinkler på 45 grader ved 50 kHz og 11 grader ved 200 kHz, TM150M sveiper fra 17 til 26 grader. Ser du på skjermbildet over, vil du set at 50 kHz-delen til høyre viser mye bedre «buer» enn 200 kHz til venstre, dette er nettopp på grunn av forskjellen i konevinkler. En bredere konevinkel vil med andre ord lettere vise fisk som buer, mens en smalere konevinkel veldig fort tegner fisk som klumper.

Vi fortsetter med litt grunnere vann, men hopper fra Tyrifjordens ferskvann tilbake til Oslofjordens saltvann og torsk. Oslofjorden er et langt tøffere sted for en ekkoloddgiver enn Tyrifjorden, både på grunn av saltvannet og på grunn av at Oslofjorden typisk har mye ferskvann i de øverste meterne av vannsøylen.

Bildet over viser torsk som står rett nedenfor en kant og lurer. Bildet under viser en massiv sildestim fra bunnen på 27 meter og opp mot 15 meter. Over sildestimen ser man jagende torsk, i form av streker som tegnes på kryss og tvers av skjermen mens jeg driver sakte avgårde. Du kan så vidt se jiggen min på vei ned omtrent ved 5-tallet ved dybdeskalaen.

Torsken var bitevillig nok den, fisk på 2-6 kilo. Dessverre stiller ikke en god ekkoloddgiver med garanti om bitevillig fisk, men å finne fisken gjør den garantert.

Enda et praktisk eksempel, tilbake i Tyrifjorden. Målet er røye og metoden er vertikalfiske med jigg. På skjermbildet under bruker jeg zoomfunksjonen, for å fokusere på det som skjer nærmere bunnen enn overflaten. Øverst i bildet ser du «grønn guffe» som er en stim med små krøkle på 4-5-6 centimeter. Her har jeg skrudd ned følsomheten på ekkoloddet endel, fordi mengden krøkle kan gjøre det vanskelig å følge jiggens bevegelser på ekkoloddet. Markert med sirkler ser du korte perioder der jeg holder jiggen nesten i ro, ellers beveger jeg den mye opp og ned i vannsøylen for å trigge røyene som du ser mot bunnen. De orange pilene viser røyer, den ene tok jiggen med en smell.

Røya som tok var ikke enorm, men ekkoloddet har ingen problemer med å vise disse selv med lav gain.

Jiggen var nødvendigvis enda mindre enn røya, bare 5-6 centimeter og med 15 grams skalle. Å spore en såpass liten og lett jigg på 20-40 meters dyp er i seg selv imponerende. Å klare det på lav følsomhet sier noe om at potensialet er der for å spore små mål også på større dyp.

Vi beveger oss inn på skikkelig grunt vann. Mange har en ide om at dyre ekkoloddgivere ikke har noe for seg på grunt vann, noe de har delvis rett i. Du ser nødvendigvis ikke mer fisk med en TM150M på 10 meters dyp, enn med en ekkoloddgiver med låst frekvens og et brukbart ekkolodd. Men du ser utvilsomt fisken bedre, siden du kan ha samme (eller høyere) følsomhet/ gain med mindre støy fra luftbobler etc på skjermen din.

Begge bildene over og under er med TM150M, men bildet over er fra Oslofjorden og CHIRP, bildet under er fra Tyrifjorden og TM150M i låst frekvens 105 kHz. Jeg har her brukt en av frekvensene i giverens frekvenssveip, noe som altså er en av fordelene med CHIRP. Du har ikke bare en eller to frekvenser til rådighet, du har en hel haug og kan eksperimentere deg frem til hva som passer deg og ditt fiske.

Ulemper? 

Pris er helt klart en ulempe, men kommer naturligvis an på hva du sammenlikner med. Dette er utstyr som koster endel penger, særlig for de som er vant til å bruke standardgiverne i pakkeløsninger, mens det er mer «normalt» prisnivå for brukere som har brukt Airmar sine givere tidligere. Når giveren alene koster fra 3.000,- har vi opplagt mistet endel potensielle brukere på veien allerede der. I praksis ser vi på en totalkostnad fra 10.000,- og oppover for både ekkolodd og ekkoloddgiver. Utstyret jeg har brukt på skjermbildene lengre opp i artikkelen, vil med giver koste fra ca 15.000,- Da har du riktignok ikke bare et særdeles bra ekkolodd, du har også en meget bra kartplotter og fulle nettverksmuligheter mot ting som VHF, WIFI, AIS, radar, ekstra skjerm, stereoanlegg, motordata og så videre.

Både TM150M og B150M kan ha en tendens til å miste bunnkontakten i plan, eller i hvertfall få så store svekkelser av signalstyrken at bunnlinjen tegnes utydelig på ekkoloddskjermen. Dette blir særlig tydelig når man kjører over større dyp, siden dybde i seg selv svekker signalet. Min erfaring er at TM150M får problemer i plan over større dybder enn 100 meter, men dette vil variere fra båtskrog til båtskrog avhengig av skrogets form og montering av ekkoloddgiveren. Dette kan altså ikke sees på som en fasit, men jeg har justert nok på min TM150M til å påstå at problemet er reelt. Er man avhengig av gode skjermbilder når båten er i plan, kan man vurdere å kombinere disse giverne med en giver man vet fungerer godt i plan, eller bevege seg enda en prisklasse opp til Airmars CHIRP-givere som ikke har denne utfordringen. Eksempler på dette kan være B75 eller B175 som er kraftigere CHIRP-givere enn TM150M/B150M. Vil du ha en aktermontert giver kan de helt nye TM160C-M eller TM185C være gode alternativer. (Vær obs på at disse er så nye at det finnes svært lite informasjon om de, de har ikke kommet på markedet i Norge enda.) Jeg kombinerer min TM150M med en Airmar P66 og har topp prestanda i hele båtens fartsregister med de giverne til sammen.

TM150M/ B150M har relativt vid konevinkel. Som for andre CHIRP-givere varierer konevinkelen gjennom frekvenssveipet, og for disse to varierer det fra 17 til 26 grader. Dette er ideelt når man ser etter fisk i vannsøylen, men ikke fult så ideelt dersom målet er å se bunnstruktur. Så leter du etter vrak, bør du se på givere med smalere konevinkel, selv om du kan tilpasse konevinkelen ved å velge en bestemt enkeltfrekvens.

En annen ulempe med ekkoloddgivere med vid konevinkel, er at desto lengre fra senter av signalet (loddrett under giveren) signalet beveger seg, desto svakere blir retursignalet (ekkoet) som kommer tilbake. Denne effekten forsterkes desto dypere det er, så en giver med vid konevinkel får med andre ord en drastisk svekkelse av både oppløsing og effekt etterhvert som dybden øker.

CHIRP er følsomme greier når det kommer til å bruke flere ekkolodgivere samtidig. Dersom jeg skal bruke både TM150M og skannende ekkolodd som downscan og sidescan samtidig får jeg endel støy på begge, en slags crosstalk, til tross for svært forskjellige frekvenser. Dette løses ved å øke støyfilteret til «medium» på mine Lowrance HDS, men helt ideelt er det ikke. På skjermbildet under ser du forskjellen på støyfilteret av, kontra støyfilteret på medium med TM150M og structurescan i drift samtidig.

 Konklusjon

Etter ca 300 timers bruk av TM150M er to ting sikkert, jeg går aldri tilbake til ekkolodd med låst frekvens og jeg går aldri ned på ekkoloddgiverens kvalitet i min båt. Sånn sett er TM150M en vinner og ett flott innsteg til kvalitetsbilder på ekkoloddet, men det er en klar svakhet at den sliter såpass mye i plan.

Kombinasjonen lav effekt og vid konevinkel gir TM150M/ B150M et mer begrenset bruksområde enn sine dyrere søsken B75 og B175. Siden det meste av mitt fiske handler om hva som skjer i de øverste 100 meterne eller så av vannsøylen, passer den fint til mitt fiske, men fisker du primært dypere enn dette bør du sannsyligvis gå opp litt på giveren.

The post Airmar TM150M – langtidstest med Lowrance og Simrad appeared first on Hooked.

Undervannskameraet Water Wolf har sine svakheter, men det gjør utvilsomt jobben på grunt vann, enten du fisker fra båt eller land. Til en såpass rimelig penge er dette også et leketøy det er vel verd å investere i dersom en er nysgjerrig på hva som faktisk skjer rundt agnet ditt når du fisker.

Av: Bernt Nor og Jon Kolstad

Hooked har testet undervannskameraet Water Wolf, både under ideelle og vanskelige forhold, og vi merket raskt at lysfølsomhet er kameraet sin store akilleshæl. I det krystallklare og godt opplyste vannet i Karibia ble bildene til våre folk fantastisk flotte. Under snødekt fjordis i et vinterkaldt Nord-Trøndelag ble det motsatt resultat.

Dette var for så vidt forventet, da Water Wolf faktisk bruker reelle filmer fra skandinaviske forhold som promotering på sine egne nettsider. Dette skal de ha skryt for, da mange av konkurrentene deres konsekvent bare kjører videoklipp fra krystallklare, tropiske undervannsbiotoper. Vi hadde et forhåndsinntrykk av kameraet etter å ha sett de nevnte videoene, og det er noe herlig befriende over å kunne konstaterer at det vi hadde sett i markedsføringen, faktisk også var det vi fikk.

Dette med lyset er en utfordring, som med de fleste andre undervannskameraer. Du er nødt til å ha mye lys og god sikt for å få skikkelig bra kvalitet på undervannsfilmen din, og det er det vanskelig å gjøre noe med uten at tusenlappene begynner å fly.

Water Wolfen er et lowlux-kamera, som i teorien skal støtte opptak i meget lysknappe omgivelser, litt slik som du ser de særegne, grønne «night vision»-opptakene i moderne, amerikanske krigsfilmer. Dette funker så som så i virkeligheten, men det Water Wolfen presterer er ikke noe dårligere enn det konkurrentene i prisklassen opp til noen tusenlapper får til.

Torpedoform

Om en ser bort fra de vanskelige mørke og grumsete omgivelsene, gjør Water Wolfen absolutt jobben i klart og halvklart vann, og så langt ned i vannsøylen som dagslyset rekker. Kameraet er nok best egnet til predatorfiske fra båt i ferskvann, men det har også produsert fine båtbilder av alt fra barracuda, via kveite til sandflyndre.

Det som gjør kameraet så godt egnet til predatorfiske, er torpedoformen det leveres i. Water Wolfen kan fint festes rett på snøret, et stykke over agnet ditt, og det vil ikke skape særlig mer forstyrrelser i vannet enn det agnet allerede gjør. På smidig vis glir det gjennom vannet, ikke ulikt en potensiell byttefisk. Bli da heller ikke overrasket om kameraet faktisk blir angrepet av en stor gjedde eller en annen rovfisk. Det har skjedd mer enn en gang.

Om du ikke har båt tilgjengelig, kan du likevel ga glede av Water Wolf-kameraet. Det er fullt mulig å kaste med kameraet montert på snøret, men det advares mot kast over 40 meter på grunn av nedslag og potensiell garani. Kameraet er i tillegg utsatt for enkelte kasteteknikker, men det viktigste å huske på er at du har nok kraft i kastet ditt, slik at kamera og fortom beveger seg i en retning hvor de ikke ender opp med å lande på ekstakt samme sted i vannet. Da blir det ofte krøll ved at fortommen havner over kameraet, og dermed henger seg opp.

En bør prøve seg frem til en finner riktig fortomslengde og får kamera og fortom til å jobbe sammen. Vekten på agnet i enden av fortommen vil også kunne spille inn ved visse typer kast, og ikke minst på hvordan kameravinkelen blir. Tyngre vekt på agn krever større innsveivingshastighet for at agnet skal forbli innenfor kameraets opptaksvinkel.

I vår test opplevde vi også at øvre del av plastfestet på kameraet, der de to plastdelene skal skyves inn mot hverandre og dermed sikre et feste, kilte seg veldig fast. Det ble faktisk sitende så hardt fast at det var nødvendig å bruke verktøy med og et tynt håndkle mellom for ikke å skade plasten. Disse delene skal egentlig kunne tas enkelt og greit fra hverandre, men etter en god del kast satt altså den øvre delen bom fast.

Usikkerhetsmoment

Det er ellers verd å merke seg at vektene som følger med er svært godt balansert hva kamera kontra positiv/nøytral/negativ oppdrift angår. Ulempen er at de må trykkes tilbake på plass, eller i alle fall kontrolleres etter noen kast. Det tyngste loddet falt også ut under den andre testturen vår.

Det lønner seg også å feste en solid splittring og en hurtigkobling av god kvalitet og passende størrelse i enden der fortommen skal være. Dette gjør at det er kjapt og enkelt å koble kameraet av og på, både ved transport og når man skal ha det med innendørs for å overføre filer.

Kameraets største usikkerhetsmoment virker å være opptaksfunksjonen etter endte 20 minutter med filming. Det skal da umiddelbart starte et nytt opptak á 20 minutter, men vi har opplevd flere ganger at dette ikke skjer. Kameraet filmer de første 20 minuttene, så går det over i et nytt opptak, som deretter stopper etter kun få minutter. Kameraet slår seg da av. Resterende filer som tas opp, etter at man har måtte slå kameraet på igjen, blir korrupte filer og lar seg ikke spille av.

Dette har skjedd tre ganger, og nettopp det at det skjer så tilfeldig, gjør det til et usikkerhetsmoment. Løsningen vår har vært å kjøre fullformat av micro-SD-kortet etter hver overføring av filer. Dette tar ganske lang tid, men det har virket å være en sikrere løsning enn bare overføring og sletting av filer fra kortet.

Merk: Vi får opplyst fra produsenten at enkelte har opplevd problemer med 32GB kort, men bruk av klasse X 16 GB skal fungere bedre.

Klipping og redigering

Når det gjelder klipping av video, er terskelen fortsatt litt for høy for folk flest, men dette er tilfellet nesten uansett hvilket actionkamera du velger. Resultatet er fort hundrevis av timer med video, gjemt vekk i skuffer og skap, som aldri ser dagens lys rett og slett fordi folk sliter med å produsere noe fornuftig av materialet.

I den ene testen vår brukte vi Apple Final Cut X som klippeverktøy, og filene måtte følgelig konverteres først. På vegne av Mac-brukere håper at neste versjon støtter en annen kodek, uten komprimeringstap som alternativ.

Hva PC angår har det derimot blitt veldig enkelt å redigere,  men da er det utklipp av sekvensene det er snakk om, ikke noe mer fancy enn det. Det er viktig å understreke at for å dra nytte av denne funksjonen kan ikke VLC kjøre i fullskjerm mens en tar videoopptak. En spiller av videoen som vanlig, i standard skjermstørrelse, og så klikker en på knappen som er merket i bildet under.

Når en vil avslutte klippet, klikker en så på knappen igjen. Videoklippet legger seg da automatisk i «Mine Videoer»-mappen på PC-en.

Konklusjon:

Water Wolf er et underholdende undervannskamera til en hyggelig pris. Kameraet har sine utfordringer, men er helt klart et godt kjøp om du er på jakt etter noe enkelt og rimelig som jevnt over leverer. Er du derimot på jakt etter et profesjonelt kamera med mange innstillinger eller noe å filme sommerferien din med, er ikke dette kameraet for deg.

***

Testet: Water Wolf UW 1.0

Veil pri:s 1299,-

Følger med: Kamerahus med kamera og oppladbart LI-ION-batteri, linetube, flyteelement, micro-USB-kabel, etui av neopren, vekter i 6, 9 og 12 gram

Fysiske spesifikasjoner: 58 gram, 120x27mm, vanntett til 100m, kastesikker til 40m

Tekniske spesifikasjoner: 1280×720 pixler, H.264 codec, støtter fra 2-32 GB Micro SDHD Klasse X, 4 timer opptak (batterikapasitet varierer etter temperatur)

The post Mye kamera for pengene appeared first on Hooked.

Vi har testet Sony sitt smarte actionkamera Mini HDR-AZ1, og lar oss imponere over mye. Dessverre holder ikke filmingen i det våte element mål, selv i krystallklart, tropisk vann. Kan du leve med dette, er HDR-AZ1-en likevel et kamera å bli glad i.

Av: Endre Hopland

Jeg falt egentlig for HDR-AZ1-kameraet allerede da jeg tok det ut av pakken. Førsteinntrykket var at produktet var både lite, lett og oversiktlig, uten for mange knapper og funksjoner som en aldri kommer til å få bruk for. Når det kommer til actionkameraer, som altså skal være tett på der det skjer og tåle en god del juling, er dette i mine øyne helt ideelt.

Med i kamerapakken jeg fikk tilsendt, fulgte også en rekke forskjellige festeanordninger til både kroppsdeler, hjelmer, stenger og glatte overflater. Disse gjør det naturlig nok enklere å bruke kameraet slik det er ment, nemlig til actionbilder. I tillegg til festeanordningene ble kameraet også levert med en såkalt LiveView-remote, som i praksis fungerer som HDR-AZ1-ens eksterne skjerm. Denne linkes trådløst til kameraet, og gjør at du blant annet kan se opptakene dine uten å måtte koble deg til PC eller Mac.

Etter at det var konstatert at kameraet så- og føltes bra ut, var det dags for å teste det i praksis. Det er ingen tvil om at hovedmålgruppen til produsenten er folk som driver med actionfylte aktiviteter på land, og det ble også raskt klart at her leverer kameraet strålende. Både videokvaliteten og bildestabilisatoren er veldig bra, og det er også lite å si på lyden. Selv inne i den vanntette hardcasen av plast fanger kameraet opp et godkjent lydbilde uten ekstern mikrofon, noe som kommer godt med når det er mye vær.

Testen jeg har gjort er myntet på et litt annet publikum enn de fleste andre HDR-AZ1-brukere, nemlig sportsfiskere, som jo er vår bransje og vårt publikum. Nå er selvsagt det som skjer oppe på tørt land, i båten eller langs bredden, isolert sett nokså likt andre landaktiviteter, men vi som filmer fisking liker jo gjerne å få med noen undervannsscener, også. Etter min mening er det her HDR-AZ1-en kommer til kort.

I flere måneder hadde jeg med meg actionkameraet fra Sony på fisketurer i både inn- og utland. Det ble fisket og filmet i både ferskvann og saltvann, og kameraet leverte strålende både montert på hodet, på båtripen og håndholdt. Men det var altså oppe på tørt land. Under vannoverflaten var situasjonen en ganske annen.

Til produsentens forsvar skal det sies at kameraet aldri er oppgitt som noe undervannskamera, men i og med at det er utstyrt med en hardcase som er oppgitt å være 100 prosent vanntett ned til fem meters dyp, regner en likevel med at det skal kunne produsere noenlunde godkjente undervannsbilder helt i overflaten. Det gjør det ikke. Først trodde jeg det var mørke vinterskyer og dårlig lys inne i Vestlandsfjordene som gjorde bildene uskarpe, men situasjonen var den samme i det krystallklare og solopplyste vannet på flatsene i det karibiske hav, også. Kameraet er rett og slett ikke spesielt godt egnet til undervannsfilming.

Under finner du et knippe fiskefilmer som er skutt med HDR-AZ1. I den siste filmen ser en tydelig hvordan kameraet håndterer verden under vann. (Artikkelen fortsetter etter filmene):  

Sony oppgir hardcasen som waterproof, splashproof, freezeproof, dustproof og shockproof, og ingenting av det jeg har sett tyder på at ikke dette er riktig. At HDR-AZ1 er et godt kamera er hevet over all tvil, og dersom jeg ikke hadde hatt behov for å kunne ta undervannsfilm i overflaten, hadde jeg ikke stusset med å brenne av de 1999 kronene (bare kameraet) det veileder til. Batterilevetiden er også god, og det finnes et eget redigeringsprogram spesialtilpasset kameraet.

For oss sportsfiskere blir likevel akilleshælen undervannsegenskapene. Dette er ofte en såpass viktig del av fiskefilmene at det er vanskelig å komme utenom. Kan du derimot leve med at kameraet ditt ikke kommer til å kunne levere brukende bilder fra under vannflaten, er det likevel ikke noe å stusse på. Som nevnt innledningsvis falt jeg for HDR-AZ1-en allerede da jeg tok det ut av pakken, og totalinntrykket har ikke forandret seg.

Kanskje tar kameraprodusenten med en anbefaling fra en sportsfisker når 2016-modellen skal lages, også? Om de får orden på undervannsfilmingen er dette nemlig et actionkamera som bør være høyt oppe på ønskelisten til alle med en forkjærlighet for fisk og fiske.

The post Strålende på land, for dårlig under vann appeared first on Hooked.

Kunne du tenkt deg en Deeper, et trådløst ekkolodd som kan tas med i lommen, er beregnet for fiske fra land og kobles rett til telefonen din? I samarbeid med Deeper Fish Finder deler vi ut to Deeper-kuler til våre lesere. Alt du trenger å gjøre er å gå til vår Facebook-side og like og dele Deeper-bildet du finner der. Gjør du dette er du med i trekningen av som foretas på nyttårsaften.

The post Vi deler ut to Deepere appeared first on Hooked.

Frontmontert elmotor kan utvilsomt by på mye for sportsfiskere. Undertegnede investerte i en slik for sesongen 2015. Har min Motorguide Xi5 levd opp til forventningene etter første sesong?

Av: Erik Grimsøen

For deg som ikke orker å lese en masse tekst, svaret på spørsmålet er: JA!

Hva er en frontmontert elmotor?

Det ligger litt i navnet. Elmotorer i båt har en lang historie, og ideen om å montere elmotoren foran er langt i fra ny. Under ser du et bilde fra Minn Kota, det andre store elmotormerket på markedet, som viser utviklingen av deres elmotorer for aktermontering. Lengst mot venstre ser du en elmotor ala 1934.

De første elektriske motorene for sportsfiske fra båt kom allerede på 1930-tallet. Silvertrol og Minn Kota var blant de aller første, men de første modellene var mildt sagt noe for de spesielt interesserte. De var aktermonterte, tunge i forhold til effekten og med batteriteknologien man hadde tilgjengelig var driftstiden ikke stort bedre enn tiden man brukte på å bære utstyret fra bilen til båten. Dagens aktermonterte elmotorer likner kanskje på disse tidlige modellene rent utseendemessig, men teknologien i både motorer og batterier har endret seg fundamentalt.

På 60-tallet var det endel som begynte å eksperimentere med å flytte elmotoren fra båtens akterspeil og frem til baugen. Dette bød på mange fordeler, ikke minst fordi det ofte var der man stod og fisket. På 70-tallet begynte elmotorene for alvor å vandre fra sin plass på båtens akterspeil og frem til baugen. På 80-tallet var frontmonterte elmotorer et vanlig syn på de fleste amerikanske bass-boats.  Omtrent samtidig dukket en elmotor opp på undertegnedes båt, sterkt inspirert av amerikansk sportsfiskepresse. På det tidspunktet var en modell beregnet for frontmontering langt utenfor hva ukelønnen kunne dekke, og uansett omtrent umulig å få kjøpt i Norge, så løsningen ble en motor for aktermontering montert på en hjemmelaget brakett i baugen.  Sånn er det å være født 20 år senere enn de virkelige innovatørene. Dog fikk jeg virkelig smaken på ideen, og utstyret åpnet opp for å la datidens totakter få stå i fred under dorgingen samt at ankeret ble stadig mindre brukt.

De amerikanske bass-boats er rendyrkede sportsfiskebåter hvor man står foran i baugen under fisket, og dette passet perfekt med elmotorer kontrollert med en fotpedal. Av flere grunner har aldri denne typen båter slått skikkelig til i Skandinavia, og som en konsekvens av det har heller ikke frontmontert elmotor blitt like vanlig her som i USA. I de båtene vi typisk fisker fra, befinner man seg i bakre halvdel av båten under fisket, og vi har ofte vindskjermer eller styrhus som må passeres for å komme til baugen.

Men dette endret seg drastisk på 90-tallet. Den første elmotoren med en variant av automatisert styring var det Minn Kota som lagde tilbake i 1991. I 2003 kom samme merke med en modell som kunne styres med håndholdt fjernkontroll, og åpnet dermed opp et helt nytt marked. Siden den gang har salget av slike motorer i Norge økt betydelig, og noen få butikker tok til og med steget helt ut og begynte å lagerføre motorene. Frontmontert elmotor gikk fra å være noe man hadde lest om, til noe man hadde sett på, og derfra var det siste steget om bord i båtene våre kort for de ivrigste.

Men det var først når Minn Kota puttet en GPS inn i hodet på motorene sine at det virkelig tok av her hjemme. I 2013 gjorde Motorguide det samme, og vi fikk endelig se reell konkurranse i dette markedet. I Skandinavia i dag er det to dominerende merker, og to mindre, som har frontmonterte elmotorer. De to store er Minn Kota og Motorguide, de små er Watersnake og Haswing.

Hva er vitsen?

Dette er utstyr som koster en del penger. I praksis ser du fort på en investering fra rundt 11.000,- for selve motoren og fra rundt 2.000,- for et egnet batteri og da snakker vi om de minste motorene. Når man skal legge så mye penger på bordet, er det naturlig å spørre seg hva man egentlig ønsker å oppnå. Min ublue påstand er at en frontmontert elektrisk motor er noe av det mest versatile utstyret du kan putte i båten din. Dette blir fort en «må ha» gjenstand når man først har brukt den. Hvis du ikke ønsker å investere i dette, er det derfor lurt å takke pent nei hvis du blir invitert med på tur i en båt som har utstyret om bord…

• Siden motoren sitter foran fungerer den som en baugthruster og kan brukes til å manøvrere båten på steder du ellers ikke vil komme til eller tørr å kjøre inn i. Du kan stå foran i båten og kikke ned i vannet mens du sakte siger fremover, og bråstanse båten dersom det blir for skummelt. Smale sund, områder med mye stein eller vegetasjon blir plutselig tilgjengelig.

• Med GPSen får du en del automatiserte funksjoner. Den mest brukte er kanskje ankringsfunksjonen. Med ett tastetrykk på fjernkontrollen holder motoren båten i ro med baugen mot vind/ strøm.

• Samme GPS gir deg autopilot-funksjoner. Du kan sette en kurs, eller en bestemt rute og motoren sørger for at båten følger din kommando i en hastighet eller med en motorkraft du bestemmer.

• Til kortere forflytninger behøver du ikke å starte den tradisjonelle påhengsmotoren. Du forflytter deg stille og pent, uten å skremme fisken i samme grad som før. Du sliter også vesentlig mindre på påhengeren din siden antall start-stopp synker drastisk. Bensinforbruket går ned siden bensinmotoren får færre triftstimer.

• Til lengre forflytninger i lav hastighet (for eksempel relativt sakte trolling) blir eksos og motordur noe du husker at du opplevde en gang for lenge siden. Litt av den samme følelsen man hadde da man gikk fra 2-takts påhenger til 4-takt, bare enda mer markant.

• For de lange trollingturene, eller når det skal trolles fortere enn et par knop, kan batterikapasiteten bli en utfordring. Men kombinerer du elmotoren med påhengeren får du det beste fra to verdener.  La påhengeren stå for fremdriften, mens elmotoren står for styringen så du har hendene fri til å styre med fiskeutstyret eller kaffekoppen.

• Elmotoren har et betydelig sikkerhetsaspekt. Årlig rykker diverse nødetater og redningstjenester ut til utallige båter som har fått motorstopp. Med elmotoren har du en «reservemotor» som fort kan bli redningen der og da. (Ikke minst et godt argument når ens bedre halvdel skal godkjenne investeringen.)

Ankringsfunksjonen er forresten også praktisk når båten ikke er i «fiskemodus». Hva med å lempe familien og bagasjen i land ved badestranden, for så å bruke fjernkontrollen til å kjøre båten pent ut fra land og ankre opp i passelig avstand fra steiner og badende barn mens du står igjen på stranden? Når dagens strandløver er mette, bruker du fjernkontrollen til å styre båten inn igjen. Når du ankommer Middagsbukta (velkjent sted for soltilbedere i Oslofjorden) for ettermiddagsbadet, behøver du ikke lengre å sjekke hvor de 172 andre båtene har ankertauene sine, du slår bare på ankringsfunksjonen og nyter livet.

Hva mener folket?

I en senere artikkel skal vi gå nøyere inn på tekniske spesifikasjoner, motorstørrelser, batterityper, kabeldimmensjoner og alt det andre man bør ha kontroll på. Som du sikkert har skjønt er jeg en stor fan, men hva sier egentlig folket der ute om sine elmotorer? Jeg tok en prat med noen elmotoreiere om hva de mener selv. Jeg stilte det samme spørsmålet til alle sammen. «Hvordan bruker du elmotoren din og synes du den var verdt pengene?».

Erik Walmann – Pikewallis

«Ettersom jeg er spinnfisker så bruker jeg min først og fremst til ankring. En kjempefordel. Man slipper å kaste anker og man slipper å drifte over en plass i alt for rask fart. Jeg bruker den også under korte plassbytter. Nå har jeg på el-motoren minst mulig under selve fisket, hvis vind og strøm gjør det mulig å drifte i riktig retting i rett fart så bruker jeg Moderjords egen motor fremfor den som sitter på båten. Jepp, den er absolutt verdt pengene. Bruker nesten ikke hovedmotoren mer og sparer masse bensin.»

Carl Stiegler – Oslo Havfiskeklubb/ Norges Trollingforbund

«Jeg har IPilot-utgaven av Minnkotas Riptide, det vil si en frontmontert elmotor beregnet for saltvann med mulighet for styring via GPS. Bruker den stort sett til 2 ting: Anker og kontrollert drift under havfiske, samt autopilot light/fjernstyring under dorgefiske. Elmotor med GPS regner jeg som et av de mest fornuftige innkjøpene jeg har gjort, og noe jeg helt klart kommer til å ha på fremtidige båter. »

Dag Christer Rathke – Team Westin

«Jeg bruker egentlig elmotoren til alle formål. Oppankring for å jiggfiske kanter, driftfiske ved vertikal- og spinnfiske. Oppankring når man bare skal slappe av i båten, sole seg, bade og eventuelt grille. Ved dorging med gummibeter som krever lav hastighet er også elmotoren ideell. Sparer også hovedmotoren for mye unødvendig start og stopp ved korte forflytninger, eller hvis du bare skal kjøre tilbake til starten av driftet. Ved dorging i litt høyere hastigheter bruker jeg også elmotoren for å styre båten og holde stø kurs, eller til å bremse ned båten slik at wobblerne får den riktige gangen.
Etter at jeg startet å fiske fra båt med elmotor har jeg blitt bortskjemt, rett og slett. Absolutt verdt pengene. Husk å legge litt penger i et skikkelig AGM-batteri.»

Atle Høidalen – Allroundfisker

“Jeg bruker elmotoren til sakte dorging (1-2 knop, Mercuryen min klarer ikke å gå så sakte), kjører autopilot og sakte drift/kjøring langs kanter og langs land ved spinnfiske og selvfølgelig ankerfunksjonen ved spinnfiske/vertikalfiske. For meg som fisker mye i Drammenselva med mye strøm er ankerfunksjon og autopilot helt genialt. Beste investeringen jeg har gjort. Har MYE mer utbytte av elmotoren enn f.eks. HDS’en som jeg kjøpte. (Selv om jeg selvsagt er blitt hekta på logging).»

Hva mener jeg?

Jeg kan ikke annet enn å være enig med resten av gjengen. En frontmontert elmotor forenkler hverdagen som sportsfisker drastisk. Bortsett fra at det er enda en ting som skal bæres mellom bilen og båten, blir alt annet enklere. Spinnfiske blir noe helt annet når driften er kontrollert, og går den veien man vil nær sagt uansett vind- eller strømretning. Vertikalfiske, uansett dybde, er langt mindre stressende uten å styre med drivanker eller ankertau i alle retninger. Trolling med autopilot er en drøm med en presis autopilot, og skal det dorges sakte nok er det dessuten veldig deilig å slippe motorduren fra bensinslukeren bakpå.

Du merker godt hvor givende en slik motor er, når du er vant til å bruke en og så befinner deg i en båt som ikke har det. Er man flere som fisker sammen, blir det veldig fort til at den båten som IKKE har frontmontert elmotor blir stående på hengeren.

Av ulemper er helt klart prisen den største. Da jeg kjøpte og monterte min egen Motorguide Xi5 på 24V/ 80LBS holdt budsjettet på 30.000,- så vidt. Men i det lå motor, brakett, batterier, lader, diverse kabler og koblinger, landstrømsanlegg i båten samt en ombygging av fronten på båten for å i det hele tatt kunne montere motoren på en båt som absolutt ikke er bygget for det.

Ellers er det som nevnt en ulempe at enda en ting må slepes mellom bil og båt. Selv om motoren kan låses fast, er låsepatentet såpass enkelt at det ikke gir tilstrekkelig sikkerhet for meg. Samtidig må batteriene lades, så ligger båten ved kai slik min gjør er det en stor fordel med tilgang til landstrøm for lading, så man slipper å drasse med seg batteri(er) hjem hver gang for lading.

Konklusjonen er klar: Nær sagt uansett fiskeform er en frontmontert elmotor en stor fordel.

The post Frontmontert elmotor – oppsummering etter en sesong appeared first on Hooked.